Og de som stod midt oppi det hele var sønnene Syver (19) og Amund (16).

Storbukken

Allerede første dag i reinsjakta skjøt Syver en storbukk langt inne i Lordalen, nesten helt inne mot Skjåk-grensa. Etter nesten seks timer kom de på skuddhold i Nørdre Løyfthøe. Fra toppen, som rager 1800 meter over havet, kunne de se ned på flokken som lå på en snøfonn og kjølte seg ned i varmen. Med vinden mot seg fikk han hold på 80 meter og felte bukken han hadde sett seg ut.

Da reinen var slaktet, tok de med seg lårene og gravde resten ned i fonna. Både hode, gevir og resten av skrotten ble gjemt til de skulle hentes med hest og kløv. Store og tunge steinheller ble lagt over slik at rovvilt ikke skulle komme til.

Fillefrans på besøk

To dager senere hadde Syver fått med seg Ragnhild Anseth med hest for å frakte resten av reinen hjem. Ragnhild måtte vente da det var en times gange igjen og terrenget gjorde det umulig for en hest å komme frem. Da Syver nærmet seg depotet, fikk han bange anelser. Det krydde av korp og ørn i lufta. Og det han fryktet hadde skjedd.

– Alt var borte, forteller Syver.

Jerven hadde kastet de store steinene til side og forsynt seg grådig, resten var tatt av fuglene. Bare skinnet og beingrinda lå igjen. Hodet og geviret var søkk borte.

– Jeg mener bukken må ha vært rundt 75-80 kilo. Den hadde 30 tagger på geviret, sier Syver, og viser frem bildet han har på mobilen.

Simlejakta

Litt kjøtt fikk de likevel til fryseren, og simlekortet hadde de igjen. Og i slutten av august gjorde Syver seg klar til jakt igjen, denne gangen med broren Amund.

– Vi gikk til grustaket mot Grønhøe, og så etter rein. Det var skodde og dårlig sikt. Jeg gikk ut på en kant og fikk se en flokk, forteller Syver.

Han vinket broren mot seg, så han kunne komme og se. Men det var steinete og ulendt og glatt.

– Jeg hørte det brøle bak meg, og hysjet på han så han ikke skulle skremme reinen, forteller Syver.

Men da han fikk se hva som hadde skjedd var reinen glemt. Broren hadde tråkket ned i et hull der han satt bom fast, samtidig som han hadde falt bakover.

Komplisert brudd

– Begge leggbeinene på ene foten var knekt og stod som i en kul ut mot skinnet, og åkla var vridd i en ekkel vinkel, forteller Syver.

Han handlet raskt og fikk pakket på broren det de hadde av ekstra klær, samt to jervenposer de hadde med seg. Skodda var tjukk, og Syver skjønte at han måtte sikre gps-koordinatene der broren lå, før han fikk ringt etter luftambulansen.

– Jeg fikk tak i noen jegere vi hadde møtt på veien, og sammen fant vi en landingsplass som vi markerte med plast. Og innen en time var helikopteret på plass. Heldigvis blåste det litt slik at de fikk sikt til å slippe seg ned, sier han.

Norsk Luftambulanses personell fikk stabilisert foten og gitt smertestillende før de fløy til sykehuset.

– Det var bra dette ikkje skjedde den første dagen i jakta, for da hadde det vært fem timer å gå før vi hadde hatt dekning, sier Syver.

Foten til Amund hadde tre brudd, og i verst var det i ankelen. Han lå på sykehuset i ni dager og fikk morfin i en uke. Da han kom hjem var han helt pleietrengende, og det tok tre uker før han greide å dra til skolen. Enda er ikke foten helt restituert, og storbukkortet som han fikk til jakta i år, måtte han bare si fra seg.

En hard lærdom

– Jeg kaller høsten i fjor for reinsjakta fra helvete. Kjøttet er så sin sak, men foten til Amund er det verste, sier faren.

Syver forteller at han har lært å være forsiktig etter hendelsen.

– Jeg ble overrasket over hvor farlig det kan være. En må passe seg, i alle fall når en går alene der det ikke er dekning. Det er viktig å ha med seg en gps, slik at luftambulansen vet hvor de skal lande hvis uhellet er ute, sier han.