Nå er det avgjort, og Skrugstad bekrefter at hun skal prøve seg på travbanen igjen.

– Det er så lite utvalg av kavalerer til henne, at en nesten skulle tro at hun var så gammel at ingen vil ha henne, flirer Ola, men forteller at bakgrunnen er at han ikke er glad for den sterke innavlen som har blitt i travmiljøet.

Mer penger i løp

Økonomisk er det også mer å tjene på løpsbanen i forhold til å avle på hoppa, som så langt har travet inn over 6,7 millioner kroner.

– Hvis hun fortsetter bare halvparten av det hun har gjort tidligere år, får en ikke bedre utbytte av å avle. Hun kan kanskje konkurrere i ett eller to år til, men jeg må se det litt an, sier han.

Skrugstad sier at det vil ta opp mot ni måneder før hun kan settes i løp igjen.

Startklar i februar

– Hvis jeg begynner å kjøre henne igjen, er hun ikke startklar før ut i februar med den farten som kreves av henne. Nå blir hun gående med føllet sitt til uti august/september, og så begynner jeg å kjøre. Føllet blir ikke tatt fra da, men da er det stort. Og får jeg det til, skal det på beite i fjellet en stund, i Einbuggdalen. Det er egentlig den beste medisinen jeg har til dem. De føllungene som har vært med inni der, de har vist seg fram, ja, for de er vante med å bruke føttene i terrenget, sier Ola.

Han har to merrer til som han avler på.

– Sølvi skulle egentlig følle sist i måneden, men hun er tom, og må parres igjen. Frida skal følle i løpet av en ukes tid, så da skal hun parres igjen. Hvis det går som jeg håper er de drektige så de kan slippes til fjells når jeg slipper kyrne, sier han.

Han er overbevist på at avkommene som har gått i fjellet både som føll, ettåringer og toåringer, har store fordeler i forhold til resten.

– Hvis for eksempel toåringene har gått i trening til de blir sluppet, har de ikke tapt seg noen ting til de kommer igjen om høsten. Snarere tvert imot. Der får de styrket muskelaturen sin, pluss at de får i seg mye næringsstoffer. Fjellbeite er det beste som er, sier Ola.

En dag uten trening...

Han har mange års erfaring med det å trene travhester, og forteller at en ikke kan sluntre unna.

– Du kan se på idrettsfolk, der er det ikke noe spørsmål om å ta seg fri en dag. Det må være kontinuitet hele tiden. Og slik er det med Silje også, har hun sluppet unda en dag med trening, så er det vel maks. Jeg er nøye på at det skal gjøres skikkelig. Du kan ikke forvente at hesten blir god hvis jeg sitter inne.

– Du er tøff som går på igjen, sier vi.

– Ja, he-he. Jeg har ikke noe valg. Ikke blir jeg oppsagt, og pensjonist har jeg vært så lenge at det er kjedelig, humrer 77-åringen.

Han roser kaldblodsmerra si og sier hun er grei å ha med å gjøre. Og sammen skal de nå igjen prøve å nå gamle høyder.

– Når du begynner å bli såpass voksen som meg, hadde det kanskje vært noe annet du skulle drevet med som ikke hadde krevd så mye, men...

– Neida, når ein fæ det te, så æ det løyle, sier han.

I disse dager driver mannen, som nærmer seg 80 år, og kjører inn to unghester. Alderen ser visst ikke ut til å bite på Ola.