Opptur i alpinbakken:

– Hver tur en seier

I fjor var en slik tur utenkelig på grunn av overvekt, i dag ser Johnny Råtrø (45) bare muligheter.

Johnny Råtrø (45) har hatt mange turer opp slalåmbakken på Dombås siden slankeoperasjonen for ett år siden. Siden 1. august har han gått 19 turer opp bakken. Å komme på toppen er en like stor seier hver gang. Foto: Anne Marie Aa

På sitt tyngste veide Johnny 170 kilo. Han har gått ned 60 kilo siden han tok slankeoperasjonen gastric bypass. Foto: Privat

New Articles

På sitt tyngste veide han 170 kilo. Han har gått ned 60 kilo siden han tok slankeoperasjonen gastric bypass. Operasjonen var første hjelpemiddel til en lettere hverdag, for det koster stor egeninnsats å holde vekta nede. Johnny har sin egen måte. Han går, og favoritturen er rett opp slalåmbakken, intet mindre.

274 høydemeter

– Hver tur er som en liten seier, og det er det som motiverer meg også. Jeg tar det ikke som trening, men for å holde kroppen i gang, sier Johnny.

19 turer har han så langt i den 1100 meter lange traseen, som har en stigning på 274 høydemeter.

Viggas journalist har psyket seg opp til å være turfølge, og tenker at om jeg hadde hatt en ryggsekk med 60 kilo i, hadde dette vært utenkelig for meg også. De fleste som har vært på reinsjakt og båret slakt ned fra fjellet, kjenner seg sikkert igjen i hvor godt det er å få av seg en slik bør. Tenk å gå rundt med den hele tiden ...

Vi går sakte og har flere stopper underveis. På toppen feirer vi med en kaffekopp og nyter den flotte utsikten.

Trivselsvekta 95 kilo

– Jeg vil nok ned femten kilo til. Da har jeg kommet ned på trivselsvekta mi, selv om det er altfor tungt det også. For da jeg var 95 kilo var jeg i mitt livs beste form. Nå går vekta sakte ned, og det er bra. Jeg gikk for fort ned i begynnelsen, og mistet en kilo i døgnet i en periode. Da var jeg slapp. Jeg hadde hverken metthetsfølelse eller følte sult, og måtte tvinge i meg alt, men etter et par måneder begynte det å stabilisere seg.

– Har du snudd helt om på kostholdet nå?

– Jeg skulle vel helst sagt, ja, men jeg prøver å ete mer proteinrikt. Det må jeg gjøre, for jeg tar ikke opp så mye naturlig lenger. Jeg prøver å ete sunnere og jeg får ikke i meg så store mengder heller. En brødskive er nok, men jeg kan greie to hvis jeg er veldig sulten. Jeg bruker lang tid, for hvis jeg spiser for fort får jeg vondt i magen.

Sykdommer og slitasje

Johnny forteller at han hadde vært altfor tung lenge, men at han først for syv år siden fikk problemer med føttene og knærne. Etter å ha jobbet i skiferindustrien i mange år hadde han også utslitte og betente håndledd. I tillegg fikk han livsstilsykdommen urinsyregikt.

– Når en bærer såpass mange kilo tar det lang tid å bli god igjen. Hvis jeg først fikk en betennelse i for eksempel kneet, gikk det lenge før det gav seg, for det var såpass mye vekt som tynget hele tiden, forteller han.

Nå ser han frem til vinteren, for da har han lyst til å prøve seg på ski igjen.

– Jeg var med barneskolen og gikk en runde på fjellet i fjor. Jeg var helt ferdig, men det var godt etterpå. Jeg har tro på å prøve igjen i vinter, det kan bli artig. Bare det å kunne bli med på aktiviteter sammen med sønnen min, Isac. Han skein som en sol da han fikk høre at jeg skulle være med i fjor, for tidligere hadde jeg ikke vært med på noe. Da han fortalte læreren sin det hadde han vært helt overlykkelig, sier Johnny alvorlig.

Viktig å delta

Det blir stille lenge. Johnny tar av brillene, og tørker tårene som fyller øynene.

– Det er viktig å være en som deltar, og som ikke sitter i ro hjemme. Bare det at han ble så glad for at jeg skulle være med. Det har vært en selvfølge for de andre fedrene i klassa, men ikke for meg. Jeg kunne bare være med å kjøre og slikt, men ikke noe fysisk.

Han forteller da de skulle på foreldresamtale på skolen i vår, der ungene i forkant blir spurt om alt mulig.

– Jeg liker egentlig ikke slik utspørring av ungene, men jeg likte det ene spørsmålet Isac fikk. Det har jeg laminert og går med i pengeboka hele tiden som motivasjon, forteller han.

På lappen står det: Hvordan har du det hjemme? Har det bra, veldig bra. Artig at pappa er med meg på ting.

– Den eldste sønnen min, Mats, sa til moren sin at han husket meg fra han var liten og var med på fisketurer og slikt. Det har ikke Isac fått opplevd, sa han.

Det var vondt for faren å høre, men han greide ikke å være med.

– Det var også vanskelig når Isac spurte: Pappa, er du god i føttene nå, kan du være med, og så gi svaret: Nei, pappa greier ikke nå. Det var helt forferdelig, for det er noe som skulle vært selvfølgelig, men det var det ikke. Det å ligge og kjenne på slikt, det er klart det er vondt, sier Johnny, som er glad for at han har et helt nytt liv nå.

Overflødig hud

– Jeg håpet at når jeg gikk ned i vekt skulle greie å bevege meg mer, men springe kommer jeg aldri til å gjøre. Det er så mye slapt skinn nå som slenger også, humrer han.

Mange tar en tilleggsoperasjon for å fjerne overflødig hud. En må være vektstabil i to år før en slik operasjon kan innvilges.

– En kan jo gjøre det, men hvis jeg ikke blir plaget av for tett hud og eksem, så får det bare være. Jeg er gift og har unger og skal ikke ut på noe marked mer, flirer han.

Johnny tror at folk har godt å høre om hvordan overvektige har det.

– Jeg vet at mange tenker at det er jo bare å bevege seg og ete mindre, men det er så lett å si når en ikke er i samme situasjon selv. Jeg spiste jo ikke store mengder, men feil mat, antagelig, og ble altfor rolig. Kraftig overvekt blir egentlig betegnet som sjukdom, opplyser han.

Ville ha dødd

Mange tenker heller ikke over hvor stor belastning det er på kroppen og hvor tungt det er å bære alle disse kiloene.

– Jeg hadde ikke greid å gått ned i vekt hvis jeg ikke hadde tatt operasjonen, og hadde nok vært død innen fem år. Det er jeg sikker på, for kroppen hadde ikke tålt å dra rundt på 170 kilo så mye lengre. Kroppen min var såpass kjørt, med stadige infeksjoner, og prøvde å fortelle meg at nå var det nok. Jeg kom til et punkt der jeg nesten gav opp.

Mange tror at å ta en slankeoperasjon er å velge den lettvinte løsningen.

– Men så enkelt er det ikke. Det virker slik i begynnelsen, for du raser jo ned i vekt. Men du må bevege deg og ete riktig, for gjør du ikke det vil du bare legge på deg igjen. Jeg vet jeg må passe meg, for jeg har anlegg for å legge på meg.

Johnny har fått et helt annet energinivå i dag etter operasjonen.

– Tidligere, når ungene hadde gått på skolen og Heidi på arbeid, la jeg meg på sofaen med føttene høyt for å slappe av. Men nå får jeg helt noia av å sitte i ro, og må ut å gå. Det har hendt at når jeg føler meg litt slapp, har jeg har gått opp bakken før kveldsvakta, og da får jeg mer energi og har det så godt med meg selv. Da føler jeg meg mye piggere både i kroppen og i hodet. Jeg går tregt oppover, men får samme mestringsfølelsen som jeg hadde første gangen jeg nådde toppen, sier Johnny.

I år har Johnny begynt å arbeide så smått igjen.

– Da jeg fikk muligheten til å jobbe i sommer, måtte jeg bare gjøre det, i stedet for å bare gå på arbeidsavklaringspenger, for da mister en jo 40 prosent av inntekta si også.

Han fikk arbeidstrening i miljøarbeidertjenesten gjennom Nav, og begynte etter hvert som vikar med egne vakter, i et arbeid han tenker å videreutdanne seg i.

Stor forandring

Også for Heidi og sønnene har ting endret seg.

– De siste årene på ferie har jeg bare vært med som sjåfør. Vi har vært på en campingplass i Sverige, og bare det å komme seg ned til restaurantområdet var mer enn nok for meg. Jeg satt stort sett oppe ved hytta mens de

andre dro og badet. Det er stor forandring siden operasjonen i november. Ja, det er godt. Jeg har ikke fungert, egentlig, men bare ventet på at dagene skulle gå, for jeg kunne ikke være med på noe likevel.

Hver dag var lik, men tanken på å gjøre noe med situasjonen kvernet i hodet innimellom.

– Jeg tenkte at i morgen, da ..., men den morgenen kom aldri. Og når jeg kjørte bil innover fjellet hadde jeg så lyst til å gå dit jeg var med pappa på jakt, men jeg visste at det klarte jeg ikke. Gikk jeg femti meter fra bilen var jeg ferdig. Nå vet jeg at det ikke er noen hindring lenger, sier han.

Han og faren var mye ved Nysetrene der de gikk til Grisungen og videre til Snøhetta-området. Nå håper Johnny på reinsjakt til neste høst.

– Jeg må lære meg å slakte først da, ellers må jeg dra med meg hele reinen ned, he-he. Jeg er jo god til å drasse på mange kilo, spøker han.