Linerla tripper på låvebrua og elghunden Mia gjør av full hals da Lannem Silje kommer ut fra stallen med lille Lannem Stina, som får se dagslys for første gang. Det er bare fire timer etter fødselen da Vigga får være med og hilse på den nyankomne.

Gaffelbåndskade

Stortraveren ble satt i avl da hun slo opp igjen en gaffelbåndskade for ett år siden. Nå ser skaden ut til å være leget, noe som ble stadfestet hos veterinær på Melhus for to uker siden.

– Da så det fin-fint ut, men en slik skade er sårbar. Det er fort gjort å slå den opp igjen, sier eier og trener Ola Skrugstad.

Om Lannem Silje skal avles på igjen er han usikker på hvilken hingst han skal velge.

– Jeg har tenkt på Tekno Odin, men det blir så sterk innavl, sier han.

Han skal ta en avgjørelse på om Lannem Silje skal fortsette som traver i løpet av en måned. Det vil ta en fem-seks måneder å trene henne opp igjen til formen som kreves av en toppidrettsutøver.

– En satt alder

Ola er 77 år, en satt alder, ifølge han selv. Han trekker på skuldrene når vi spør om han kommer til å beholde føllet og sette det i trening.

– Det er tre år frem i tid, og da er jeg tre år eldre jeg også, sier han.

Men å få solgt føllet etter Lannem Silje, som frem til nå har travet inn over 6,7 millioner kroner, mener han ikke skulle by på store problemer. Lannem Silje har holdt seg i form med praktisk arbeid, og har vært med Ola på skogsarbeid helt til det stod igjen fjorten dager til fødselen.

– Det har egentlig vært mer for å mosjonere eieren enn hesten, flirer Ola.

Fort gjort

Han var innom stallen hos Silje en time før føllet kom, og da han litt senere så til henne, stod føllet ved siden. Slik var det da hun selv ble født også.

– Da Silje ble født var vi to som gjette henne, men da vi snudde oss fra, var det gjort, sier han og ler.

Men livets under er han alltid like glad over, og synes det er stort hver gang det kommer til nye individer, om det er folk eller dyr.

– Min jammin æ oss seine, oss menneskja, sier han, da føllet begynner å sprette omkring.

Gardskaren Rafal fra Polen har vært hos Ola i elleve år og snakker kav dovring. Det har han vært nødt til, for Ola kan ikke engelsk.

– E va her da Lannem Silje vart født, forteller han, mens han styrer føllet mot moren med bare hendene.

– Vi får håndert føllungen og drive med den som vi vil, sier Ola, om den nyfødte som tusler rundt på tunet og utforsker alt det nye rundt seg med nyssgjerrig blikk.

Da vi var på besøk ventet han på veterinæren, som skulle fjerne etterbyrden som ikke var kommet ut enda. Hos hest skal den være ute etter en to-tre timer, ifølge Ola.

– Den blir ikke traver, denne. Den blir nok høydehopper, flirer Ola, da føllet hopper over et kumlokk.

– Du æ ei litol rugge, du, sier han, og stryker føllet varsomt over mulen.