Det er Palmesøndag i dag – 9. april 2017. Jeg nyter en svak påskesol på verandaen og er tilbake til 9. april 1940 på Dovre.

Det er vel snart få som husker den nå, jeg bør skrive ned litt så den yngre generasjon får litt historie. Det var vårløsing, men fremdeles lå det igjen en del snø på jordene og is på Dragåe. Vi møtte på skolen, og fikk beskjed om å gå heimatt, det var blitt krig. Tyskerne hadde invadert landet. Jeg tror ikke vi skjønte hva det innebar for oss, og stille, fredelige Dovre, men lærer Vilhelm Roseth skjønte nok mere. Noen dager er liksom fjerne, men jeg husker at søndag ettermiddag den 13. april var mor og jeg hos Trygve og Anna Kråkvold (senere Ruste) til ettermiddagskaffe. Ryktene gikk, og vi måtte skynde oss heim for å få tak i far og søster mi.

Da vi kom til kvitgrinda som vi kalte den, og skulle gå oppover det som nå heter Sauerwein-gjeilin, møtte vi to alvorlige menn i nikkers og beksømstøvler med ryggsekk og gevær på skulderen. Den ene var Sigurd Rudi, jeg tror den andre var Sigurd Bådstoløkken.

Lå i gapahuk

Det var observert fallskjermsoldater på Dombås. Etter rådslaging blant de voksne ble det pakket ned litt mat og godt med tøy, og sammen med blant andre Hans Jøndal, hans mor Marie, og søstrene Magnhild og Signe Jøndal vandret vi på isen på Dragåe innover mot hjellet mellom Angard og Nørdre Åsen. Det var nok et underlig følge.

Vi gikk ned igjen utpå kvelden, men ved femtiden neste morgen drog vi innover igjen. Denne dagen og dagene framover lå vi i gapahuk inni hjellet sammen med Ola og Signe Hauje (Ekre) og deres to barn Mari på cirka fem år og Finn på cirka to år. Det var ikke komfortabelt. Ola var nokså lang, og fikk ikke beina med seg helt inn. Jeg husker Signe var bekymret fordi flyene som kretset over kunne observere beina hans.

Det var nok i disse dager det var skyts fra Dovre stasjon og nordover. Skuddlinjen gikk rett nedenfor huset vårt. Det var vel i den forbindelse det var trefninger på Lindsø. To tyskere ble gravlagt på jordet. Vi måtte passere stedet senere når vi skulle til bestemor og bestefar på Skrugstad. Min søster, Eva, som hadde fått fotoapparat av sine to eldre søsken til konfirmasjonen, tok bilder av gravene.

Men krigshandlingene var ikke slutt med gapahuk-oppholdet vårt.

Forbudt å gå ut

Hva som kom først og sist er litt uklart nå, men jeg husker godt opphold i kjelleren på Ekre. Der var vi sammen med Aslaug og Anton, Unn og Heidrun Lilletofte, Ola og Barbro Kirkestuen med flere barn. Jeg husker det var forbudt å gå ut, vi spiste oppe på kjøkkenet, men gikk da opp kjellertrappa. En av guttene fra Kirkestuen hadde imidlertid kommet seg ut sammen med mannfolka som var litt nysgjerrige og mer uredde enn oss. Jeg synes å huske at gutten var fem-seks år. Han stod med hendene i bukselomma som de voksne, og sa: «Fasiken, nå shaut døm ned eit fly nordi Lesjafellom». Rart at slike episoder sitter fast. Vi hadde vel ikke så mye å le av ellers.

Fra kjelleren på Ekre, som etterhvert ble nokså full, gikk turen til Plassen. Der hadde vi god utsikt over det som skjedde nede i bygda. Jeg husker spisebordet og det var mange som var der. Neste opphold var i fjøset på Nørdre Asen. Der lå vi i forgangen. Heldigvis for kuene, men dessverre for oss: De hadde nylig lagt inn drikkekar for dyra, så det ble lite søvn om natta.

Katten sint på tyskerne

Etter hvert roet det seg så vi kunne flytte heim. I løpet av denne tiden hadde vi vært heime enkelte netter for å proviantere, og katta mi måtte jo ha mat. Hun hadde klart seg, og underlig nok kom hun heim når vi var heime. Men etter denne tiden var hun rasende på tyskerne. Hun reiste bust og freste når hun hørte det klapret av støvlene, lenge før hun så dem. Dette ble et problem da tyskerne rekvirerte stua og verandaen hos oss. Det var offiserer som hadde med seg oppasser. En 17-åring som hette Maks og var fra Østerrike. Han måtte lage maten til sjefene på vår vedovn, og han formidlet da hvordan han lengtet heim til Mutter og hennes kjøkken. Det beste jeg kan huske fra sommeren 1940 var Napoleonskakene som Per Båstoløkken laget. Aldri siden har jeg fått maken. Det gikk rykter om at eggene og ellers andre matvarer ville bli beslaglagt, så han bakte Napoleonskaker til den store gullmedalje.

Men aprildagene satte sine spor, det hadde nok gitt mye spenning og angst som satte seg i kroppen. Det tok tid før livet kom på stell igjen.

Skiplet skolegang

Vi fikk et skoleår 1940/41 med ny lærer, Anton Tafjord. Jeg, som var begynt før jeg fylte sju år, fikk ikke avslutte sammen med mine klassekamerater som jeg hadde gått sammen med i sju år. Begrunnelsen var også at det ikke var Framhaldsskole på Dovre da. Jeg tror jeg hadde godt av det, jeg lærte mye av Anton Tafjord. Dessverre ble jo lærerne tatt i februar 1942, derfor ble det en avkuttet skolegang både fra april 1940 og februar 1942. Så kom tiden for konfirmasjon. Vi hadde nok noen få møter, men så ble sogneprest Skåre arrestert sammen med prestene i landet. Konfirmasjonen ble likevel satt til 20. september 1942. Da med prest fra Sel som foreløpig var i arbeid. Den gangen var det to søndager til konfirmasjon. Overhørings-søndagen fikk Skåre permisjon for å være sammen med oss. Det var rart.

Ost som lønn

Krigen gikk videre, livet måtte gå videre. Det ble Korrespondanseskole med norsk, regning og skriving. Håndarbeid, med strikking og brodering, for å tjene noen kroner blant annet. Brodering av bunader, da husker jeg at jeg engang fikk en fire kilos Gudbrandsdalsost istedenfor penger. Det var jo ellers ikke å få.

Så ble det 1943/44 husstellkurs og vevkurs i Skeievold skule. Det var langt dit. En måtte ha sykkel. Det ble litt tilskudd blant annet fra Odvar slik at jeg fikk kjøpt sykkel, som fortsatt er i min eie. Den er visst mye verdt i dag for dem som er samlere. Men vintrene var kalde under krigen. Oljen i sykkelen stivnet så den måtte stå inne om natta. Men det gikk ikke an å sykle i 30 graders kulde. Det ble plass for Mari Bruun og meg i melkebilen som Tor Killi kjørte med Knott. Det var ikke bensin å få den gangen. Det var tross alt ei fin tid vi hadde i Skeievoldskula.

Hemmelig dans

Ungdomstida ble litt annerledes for oss. Da jeg etter hvert fikk lov å delta var det forbudt med sammenkomster og fest. Derfor ble det ulovlig dans på gardene. Jeg husker dansen hos Sivert Kirkestuen med trekkspill av Hans Storrusten, dans med grammofon på Søre Bjørnsgård, på Søpågale hos Einar Killi, på Kråkvoll og i Bådstolykkja med Johan Bruun med munnspill. Da måtte noen stå vakt for å passe på at vi ikke ble oppdaget. Men så kom mai 1946. Jeg husker vi var en del som skulle piske eggedosis til musikerne i hornmusikken den 17. mai. Vi hadde ikke mikser den gangen, det var håndmakt. Godt vi var flere som byttet på. Jeg synes å huske at det var i det gamle Samvirkelaget, som da var skole etter at skolebygningen på Klukkarhaugen var brent.

Den siste festen jeg husker før jeg reiste til Lillehammer for å gå på Handelsskole, var Olsokfesten 29. juli 1945 på Bådsto, Der holdt Mosse (Elisif) Skavang tale. Hun var jo dovrefan etter utallige år som turist på Kirkestuen pensjonat.

Telegrafist Sverre Løkken sang blant annet Mor, kjære mor, og jeg spilte på pianoet. At jeg våget. Sverre bodde hos oss lenge sammen med telegrafist Leif Kristiansen, da de jobbet på Dovre stasjon.

Det kjennes helt ufattelig at det er 77 år siden. Jeg er glad for at jeg endelig fikk det ned på papiret.

Tordis, 9. april 2017