Det var ingen av slektningene som ville ta over etter dem, men de hadde sett seg ut et par som de visste ville passe.

Malin Heggeli Moen (27) og samboer Kim Gammeltorp (28) var allerede godt kjent på Hinden gård, som ligger rett bak miljøstasjonen på Dombås. For seks år siden fikk Malin sammen med søsteren Karin og Lise Kristine Killi bygd om litt av fjøset der til stall med fem bokser. De er alle ivrige ryttere og deltar ofte på stevner.

Kim og Malin hadde kjøpt seg hus de pusset opp over tre år på Lora, og måtte gå noen runder med seg selv før de bestemte seg for å kjøpe Hinden. De er nå glade for at de fikk tilbudet, og om litt er kontrakten klar til å skrives under på.

– Det er ikke hver dag det er et gårdsbruk til salgs, sier Kim, mens Malin opplyser at hun er oppvokst like i nærheten.

De er begge glade i dyr og å ha naturen nært inntil seg. Men de kommer ikke til å drive med andre dyr enn hest som det står fire av i stallen per i dag. De har tenkt å fortsette i jobbene sine, men de kommer imidlertid til å fortsette å drive jorda på Hinden. Da tenker de å selge det de ikke trenger selv av avlingen, og beite til hestene har de mer enn nok av. De har planer om å lage flere bokser i stallen slik at de eventuelt kan drive utleie.

– Men førsteprioritet blir å heve taket i stallen, sier de.

– Og så skal vi etterhvert ha en ponni til Sunniva, smiler Malin.

Når intervjuet pågår, sover ettåringen i stallen mens hunden Marco på 60 kilo passer på.

– Der har datteren sovet mange ganger når det er for kaldt ute. Og hun er godt vant med lydene.

18 hus

Det er mange hus som tilhører gården, bare på Grønsetra har de åtte hus å holde styr på. Hjemme på gården er det ti alt i alt.

– Men takene på alle hus er i orden, og vinduene er tette, forteller Alf og Randi.

Malin og Kim er glade for at alt er på stell på gården. Og egentlig er huset så oppusset og flott at det bare er å flytte rett inn. Datoen har de satt til 1. september.

– Vi må bo oss til, og vil ikke forhaste oss med å gjøre noe, sier Kim.

Alf og Randi bygger seg kårstue litt bortenfor de andre husene slik at de ikke skal bo for tett innpå de nye brukerne når de flytter inn. Kim, som er utdannet maskinfører og tømrer skal grave tomta til nyhuset, som kommer ferdig i seksjoner med kjøkkeniinnredningen integrert. Det er bare å kople til når alt er på plass, og de synes det nesten er for godt til å være sant at huset står på murene bare etter en fire-fem timer.

– At Kim har den bakgrunnen han har er det største fordelen, sier Randi.

I bygdebok for Dovre står det at gården antagelig er fra tidlig på 1600-tallet. Hinden har vært i Alfs familie siden 1700-tallet.

Mange hjelpsomme hender

De unge forteller at de også har hatt stor hjelp fra familie og venner som har bidratt i arbeidet med å lage ridebane. Blant annet har Malins bestefar på Dovre levert grus til ridebanen, og både onkelen og faren til Kim er elektrikere. Det er alltids noen å spørre når en lurer på noe.

– Ridebanen var forresten grønnsakshagen til tyskerne under krigen, sier Alf, som forteller at det var en egen leir der.

I stua der vi sitter og drikker kaffe var det sykestue for lettere skadde personer. Da var det et rødt kors på taket for å unngå bombing. De større krigsskadene ble behandlet på Dovrefjell Hotell som den gang var et stort sykehus.

Malin forteller at hun har hatt mange fine morgener på ridebanen mens sola har laget et magisk lys over plassen.

Kortere veg

Kim forteller at for han blir det seks mil kortere arbeidsveg per dag, siden arbeidsgiveren hans er Bane Nor og han er stasjonert på Dombås. For Malin sin del blir det hipp som happ, hun arbeider ved ambulansestasjonen samtidig med at hun er på sjukeheimen på Lesja.

Malin og Kim tror det vil gå bra å bo på samme gård som Randi og Alf.

– Det har mye å si at vi respekterer hverandre, sier Malin.

Hun forteller at de har en god tone og at om en situasjon skulle oppstå, så vil ting bli sagt på en skikkelig måte.

Randi og Alf vil ikke blande seg inn i det de unge gjør, men vil komme med gode råd hvis de blir spurt. Og at de får fortsette å bo på gården er de glade for.

– Jeg er beæret over å få lov til å bo her, sier Randi takknemlig.

Grønsetra

Både Alf og spesielt Randi har tilbragt mye tid på setra. Det får de fortsette med i fremtiden også, noe de setter stor pris på. Også Malin gleder seg til å komme til fjells.

– Jeg har lengtet veldig til å få komme på setra, forteller hun, og sier at hun ikke trenger å reise langt avsted for å slappe av.

Da Alf overtok gården i 1975 etter foreldrene fortsatte han med mjølkekyr. Da Randi kom inn i bildet i 1985 ble det også satset på foringsdyr. Randi er oppvokst på et bruk i Storlidalen i Oppdal og er godt vant med dyr. De er nå storfornøyde med at det blir liv både i huset og ellers på gården, og gleder seg til å være både barnepike og hundepassere.

– Det betyr så utrolig mye for oss at det blir videre drift her, sier Randi og Alf.

– At Malin og Kim kom hit og fikk kjøpe gården ble bare helt naturlig. Det skulle være slik, avslutter Alf.