Det hele startet med Håvard Rognerud, som arbeidet som fallskjermpakker i 1983/-84 ved Hærens Jegerkommando og hoppet sivilt etter det. Han var sosial og hadde stor omgangskrets, så flere fikk øynene opp for fallskjermsporten. I 1987 var det ti lesjinger som hoppet aktivt. De hoppet da i Ving fallskjermklubb, med base i Toten.
Rognerud stiftet klubb
Håvard ville starte egen klubb, og i februar 1988 stiftet han sammen med en kompisgjeng Lesja Fallskjermklubb.
Samme år var det påskesamling, og de hadde planer om å brøyte en flystripe på Lesjaskogsvatnet. Det gikk ikke som planlagt da det var så mye overvann at det lot seg ikke gjøre. De visste om flyplassen på Bjorli, men trodde den var for dårlig.
Det ble så de dro og så på den, og konklusjonen var at den var brukbar. De fikk brøytet en flystripe og påskesamlingen kunne gjennomføres. De leide flyplassen den første påska, og ble samme høst enig med daværende eier Arne Barman om å kjøpe anlegget. Da sommeren kom, og snøen smeltet bort, fikk de se hvor dårlig stand flystripen var. Den var laget av alt for grov grus, den måtte høvles, og det måtte legges nytt toppdekke for å kunne tas i bruk.
Dugnad
Utviklingen av klubben har vært stor. Da de startet var det en brakke på 10 kvadratmeter, den ble brukt som kiosk og varmebu. De første årene ble det bedrevet mye dugnadsarbeid for å utvikle anlegget. Bygging av klubbhus, inngjerding av området, tilførsel av strøm, boring etter vann og etablering av kloakkanlegg var sentrale oppgaver. En sentral person for utviklingen har vært Leif Haugen, luftsportsentusiast og forretningsmann, født og oppvokst på Bjorli, som har støttet klubben mye økonomisk. Samlet består nå anlegget av 600 - 700 kvadratmeter, med 60 sengeplasser, hangar og pakkesal, klubbhus med gode kjøkken og dusjfasiliteter. Klubben eier anlegget selv, og har bygd alt på dugnadsarbeid. Men som de selv framhever, så har samarbeidet med både Lesja kommune, men ikke minst grunneierne vært svært viktig. Aktiviteten i klubben har variert, noe de forklarer med dugnadsarbeid og byggeperioder, der de har prioritert dette framfor hoppaktivitet.
– En annen faktor er utdanning av instruktører. Klubben erfarer at når nye instruktører blir utdannet et år, blir det mere rekruttering, mer aktivitet som ringvirkninger de påfølgende årene sier Hans Christian Amlie (42), som er instruktør selv.
Ønsker seg flere jenter
Klubben har per i dag 117 medlemmer, der den yngste er Lina Asora Storhaug Rognerud (20) og den eldste er Erik Ulateig (53). Blant medlemmene er 20 prosent jenter, og de ønsker seg gjerne flere. Martine Høie Jordet fra Otta (29) ble gjenvalgt for andre år på rad som leder for klubben, og roser gutta for å ta godt vare på de jentene de har.
– Miljøet her er enestående. Folk er jordnære, hyggelige, og vi har et godt samhold smiler hun. To av fem i styret er jenter, så kjønnsfordelingen er jevn.
Kurs og tandemhopping
Aktiviteter klubben tilbyr er fallskjermkurs to-tre ganger i året, og tandemhopping. Aldersgrensen er 16 år, med samtykke fra foreldre til man er 18. Et kurs koster 6500 kroner, og inkluderer ti timer med bakketrening, praktisk og teoretisk eksamen, og to hopp sammen med instruktør. Kurset har fokus på sikkerhet, skjermflyging og nødsituasjoner. Får man godkjent kurs og godkjent progresjon på totalt 25 hopp, kan man hoppe uten instruktør i flyet, og står fritt i om man vil stige i gradene.
I løpet av 30 år har klubben gjennomført cirka 60 000 hopp.
– Det er fordelt på alle typer mennesker. Det er ikke slik at det bare er en viss type folk som hopper i fallskjerm. Jenter, gutter, gamle, unge, rørleggere, advokater eller lærere. Det er en sport for alle, selv om det også ikke er det. Man må ha lyst sier Hans Christian.
Ekte bever
Bjorli kommer av dialektordet Bjor, som igjen betyr Bever. Og i oktober arrangerer klubben «beverboogie», der kan man bli en ekte bever. For å oppnå denne gjeve tittelen må man først ha hoppet i fallskjerm, så drikke øl, og tilslutt bade i elva(!) Det er viktig å påpeke at det skjer i denne rekkefølgen. På 30 år har nesten 1000 personer oppnådd å blitt ekte bevere. Tittelen varer kun et år, og må fornyes for vær beverboogie. Dette var noe Kjetil Rognerud, Øyvind Taraldsen og Bonde Nordset dro i gang, og tradisjonen lever den dag i dag.
