Han er lykkelig uvitende om hvor dramatisk fødselen hans var. Selve fødselen husker egentlig ikke verken mor Anne Elisabeth Bakken eller Gaute Romslo heller. Heldigvis var marginene på deres side, slik at både mor og barn har det fint i dag. Magnus var ikke planlagt, men veldig velkommen. Da Anne ble gravid med Magnus fikk hun svært tett oppfølging. Da hennes eldstemann Lucas kom til verden for snart ni år siden, måtte han ut av mors mage i uke 32. Det var et fint svangerskap, helt til svangerskapsforgiftning og skyhøyt blodtrykk gjorde at Lucas måtte møte verden tidligere enn planlagt. Han var bare 1400 gram da han ble født, i dag er han en oppvakt og fotballfrelst kar.
Kontroller annenhver uke, blodfortynnende sprøyter. Anne følte seg trygg gjennom hele svangerskapet, med god oppfølging. Gaute tenkte at så påpasset som dette var, kunne det aldri i verden gå galt.
Lenge før Magnus i det hele tatt var påtenkt hadde Anne og venninna Marte Bryggen bestilt seg tur til Oslo. Kurt Nilsen-konsert og julehandel sto på planen. Uka før hadde hun vært hos både lege og jordmor. Hun var i uke 33 i svangerskapet, en uke lengre enn forrige gang. Terminen var den 1. februar.
– Dessuten følte jeg meg tryggere med å være i Oslo, med så kort veg til sykehus, sier hun.
Det fikk hun rett i. 15. desember, dagen etter en god konsert, var de to turdamene på veg med lokaltoget til Lindeberg. Kul på magen, bag på ryggen og handleposer i hendene. Siden skulle de videre på handel til Vestby. Anne følte seg litt svimmel og fikk litt vondt i magen, men ikke så ille at hun trodde noe var galt. Men det var ikke før hun kom av toget panikken kom.
– Marte, jeg tror vannet mitt gikk, sa hun.
Fort til sykehus
Anne kjente at det var noe som rant. Så fikk hun se at det var ikke fostervann. Det var blod. I etterkant viste det seg at det var morkakeløsning. Blodet fosset og babyen mistet oksygentilførselen. Nå var virkelig de blodfortynnende sprøytene mot sin hensikt. Etter fire minutter var ambulansen på plass. Så gikk det rett til Ahus, der et team på 20 personer ventet. Det første de sjekket var tilstanden til Anne. Hun hadde mistet mye blod, det var henne de først og fremst skulle redde. En av kirurgene som sto klare for keisersnitt fikk kommet seg til for å måle hjertelyden på babyen. Den skal ligge på rundt 135.
– Jeg hørte bare at de sa» 60 og synkende. Løp!», sier Anne.
Det var det de gjorde. Nå kunne begge reddes. Teamet løp av gårde, beina hennes ble kastet til værs. Det ble gjennomført et katastrofekeisersnitt, 14 minutter etter at de kom til sykehuset var Magnus ute.
Hjemme på Lesja for å hente Lucas på SFO fikk Gaute telefon fra Marte. Han tok ikke beskjeden så alvorlig, og trodde kanskje det i verste fall kunne føre til et par dager på sykehus. Så ringte telefonen igjen. Da var det ei jordmor på Ahus som ringte for å gratulere ham med at han hadde blitt pappa. Hun fortalte samtidig at Magnus var svak og at de jobbet med ham, at Anne lå i narkose, og hadde mistet mye blod og kanskje måtte ha blodoverføring. Det ble en rar middag for de to. Gaute fikk beskjed om å ikke stresse, og tenke godt over hva han tok med seg av klær. Dessuten måtte det både ordnes med foring til sauene og avløser til dyra. Det tok et par timer før han fikk reist av gårde, i det han skulle reise fikk han snakke med Anne. Blodverdiene var såpass bra at hun slapp blodoverføring, Magnus hadde det mye bedre.
Første møte
Det var midnatt før Gaute kom fram. Da fikk han sitt første møte med sønnen, som lå i kuvøse på nyfødtintensiven.
– Det var veldig spesielt. Jeg skjønte at nå gikk det bra. Jeg tror det hadde vært verre å stå midt oppe i det eller å vente på gangen, sier han.
Anne ble også trillet ned for å møte Magnus for første gang. Heldigvis kom Magnus seg fort. Etter et døgn med pustehjelp greide han det selv, kuvøse måtte han bruke i to døgn. Han var stabil og sterk, og litt babylubben, selv om han var født omtrent sju uker for tidlig og veide bare 1990 gram.
Etter ei uke på Ahus ble de overflyttet til Lillehammer sykehus. Julekvelden ble feiret her, det blir en julekveld de ikke glemmer med det første. Ei uke senere fikk de lov til å reise hjem til Lesja, men med streng beskjed om å holde seg innendørs og besøksfrie de to første månedene.
– Jeg var helt rolig. Jeg stolte fullt og helt på dem som hjalp meg, sier Anne.
Hun er sjeleglad for norsk helsevesen, og at hun var der hun var. Hadde dette skjedd hjemme på Lesja ville utfallet blitt et annet. De fikk god oppfølging både på sykehuset, og lokalt i etterkant. Morkakeløsning er sjeldent. Og var ingenting Anne gjorde eller ikke gjorde som forårsaket dette.
– Jeg trodde jeg var godt forberedt. Men det hjalp ikke, for jeg hadde jo aldri hørt om morkakeløsning, sier Anne.
Til tross for den skremmende opplevelsen er de ikke skeptiske til et mulig nytt svangerskap.
– Da vet jeg at jeg må legges inn tidlig i svangerskapet, sier Anne.
Inntil videre er det nok kos med de to godguttene de har.