På sporet av matsikkerhet

I NRK-serien «Tore på sporet» kunne vi nylig følge en ung mann som hadde vokst opp hos gode adoptivforeldre i Hallingdal, men som nå søkte sitt biologiske opphav i Romania.
Debatt

På den fattige, rumenske landsbygda ble det et sterkt møte med mor, søster og to brødre. Far, derimot, kunne ikke være til stede under den skjellsettende begivenheten. Det var nemlig innhøstingssesong for frukt – i Spania.

Det ble nevnt som bisetning i et program som handlet om noe helt annet, men illustrerer like fullt noe viktig: Det er ikke bare Norge og norsk landbruk som baserer seg på utenlandsk arbeidskraft, og derfor er sårbare for en situasjon med plutselige reiserestriksjoner mellom land. Det gjelder også land vi importerer fra. Mange land innfører også eksportrestriksjoner på matvarer i situasjoner som dette. Vietnam har allerede lagt inn restriksjoner på eksport av ris, Russland og Kasakhstan på eksport av hvete. Vi bør snart ha lært at alle land setter egen befolkning først. Fromme appeller om frihandel-as-usual, møter døve ører i nasjonalstatenes hovedsteder når det virkelig kniper.

Arbeiderpartiet har lenge argumentert for økt selvforsyning og matproduksjon på norske ressurser, og presenterte i 2018 vår opptrappingsplan for norsk jordbruk. Dette er vårt mål uavhengig av koronakrisen, men akkurat nå er det to saker som brenner, og som førte til historiske vedtak sist uke. I samband med behandlingen av tredje krisepakke, vedtok et samlet storting to punkt om landbruk som neppe kan siteres for ofte:

  • «Stortinget ber regjeringen, sammen med partene i arbeidslivet, sikre norsk arbeidskraft til jordbruket slik at matforsyningen og beredskapen sikres. Det forutsettes at man sikrer ordnede lønns- og arbeidshold innen landbruket.»
  • «Stortinget ber regjeringen i samarbeid med næringen vurdere å gjennomføre tiltak som stimulerer til økt norsk plantebasert matproduksjon og selvforsyning i inneværende år. Staten må herunder vurdere å stille garantier slik at næringen ikke blir økonomisk skadelidende ved eventuell overproduksjon av planteprodukter.»

Regjeringen brøt dette dagen etter, og lanserte en problematisk modell for midlertidig endring i dagpenger-regelverket - uten parts-samarbeid. Det kunne ha vært løst på en dag, om viljen hadde vært til stede. Det er den enn så lenge ikke.

Stortingsvedtaket viser like fullt at vi er på sporet av en beredskaptenkning som også inkluderer lønns- og arbeidsvilkår i landbrukssektoren. Satt på spissen: «Oj, utlendingene kan ikke komme, da blir vi stående uten mat til høsten», er en pinlig situasjon som vi med åpne øyne har satt oss i. Det er samtidig et paradoks at den mest samfunnsstyrte sektoren i norsk økonomi, baserer seg på unorsk lønnsnivå. Fellesskapets investering i norsk lønn på norske jorder, er på ingen måte avskrekkende i denne sammenheng, vi snakker ca. 500 mill. kroner.

Noen kan mene at krisetid ikke er tid for varige endringer, men vi kan velge å se det annerledes: Krisetid er sannhetens øyeblikk, øyeblikket da vi ser ting klarest. Det må brukes til noe godt, før vi igjen luller oss inn i hverdagens naive kortsiktighet. Selv om utenlandsk arbeidskraft er viktig både for Norge og de utenlandske arbeiderne selv, bør vi av beredskapshensyn skape en bedre balanse mellom kompetent norsk og utenlandsk arbeidskraft i landbruket. Og kostnadsnivået i utlendingenes hjemland er et like irrelevant argument på åkeren som på byggeplassen.

Bekymringen som munnet ut i Stortingets andre punkt, har regjeringen så langt vist merkelig liten forståelse for. To ting burde være åpenbart: Høyere egenproduksjon er nødvendig i år, spesielt av basisvarer som potet og gulrot, da vi ikke kan være trygge på internasjonale forsyningslinjer når vi nærmer oss høsten. Og skal bøndene så og sette mer enn de pleier nå, haster det å få på plass garantier for at de ikke må bære tap ved en eventuell avsetningsvikt til høsten.

Kanskje er tanken at vi uansett har penger til å kjøpe maten vi trenger, selv med prishopp grunnet produksjons- og forsyningsproblemer. Her kommer solidaritets-aspektet ved norsk matproduksjon inn. Vi bør ikke bidra til å presse globale matpriser opp, når vi vet hvor lite mange har å leve for. Som den nevnte familien i Romania. Den levde i usle kår, helt avhengig av fars inntekt fra sesongarbeid på den andre kanten av Europa. Så avhengig at han ikke kunne være til stede når en 25 år gammel sønn han ikke hadde sett siden toårsalderen, kom på besøk. Da betyr prisen på mat noe.

Og det var neppe tarifflønn pappa kom hjem med.