Kongsvoll fjellhage videreføres ikke med dagens konsept

På Kongsvoll har det vært fjellhage siden 1924, og NTNU Vitenskapsmuseet har hatt ansvaret for hagen siden 1966. Når vi nå avvikler vår aktivitet i hagen, så har det sine årsaker. Vi vil her gå nærmere inn på disse.

Fjellhagen på Kongsvold  Foto: Tommy Prestø, NTNU Vitenskapsmuseet

Debatt

Den opprinnelige fjellhagen lå ved siden av jernbanestasjonen. Der kunne interesserte fjellvandrere og nysgjerrige togpassasjerer studere omtrent 100 arter av fjellplanter. Plasseringen av hagen var imidlertid ikke ideell, både på grunn av nærheten til toglinja og stort forbruk av fjellplanter som ofte måtte erstattes.

I 1990 flyttet NTNU Vitenskapsmuseet hagen til knausene rett sør for Kongsvold Fjeldstue. Dette var en bedre plassering, og siden den gang har fjellhagen vært en naturhage der 8 dekar av kulturlandskapet har vært ryddet og skjøttet. Årlig har mer enn 200 lokale karplanter og et hundretalls moser, lav og sopp blitt presentert for botanisk interesserte, turister, studenter og skoleklasser. Fra juni til september har mye arbeid blitt lagt ned i stell og utsetting av artsskilt og annen biologisk informasjon i hagen. Fjellhagen har vært et fast holdepunkt på Dovrefjell i en mannsalder, men verden rundt har endret seg. Vi har med egne øyne sett hvilke store endringer området har gjennomgått de siste tiårene.

At landskapsvernområdet i Drivdalen gror igjen med trær og busker er en stor utfordring for drift av en fjellhage. Det er i hovedsak tre årsaker til gjengroingen: redusert husdyrbeite, fravær av hogst og klimaendringer. Tradisjonelt har både sau, ku, hest og ikke minst geit beitet i utmark og på beitemarkene nær fjellstua. Husdyrholdet på Kongsvoll tok slutt i 1970-åra, men nedgangen i utmarksbeite startet før den tid.

Vedhogst og rydding for beite har gjennom historien vært omfattende på Kongsvoll, men det er lenge siden bruken av bjørkeved fra nærområdet var viktig ved fjellstua. At det ikke hogges bjørk bidrar sterkt til gjengroing.

I tillegg så har klimaet endret seg. Det er blitt varmere, vekstsesongen er forlenget, nedbøren har økt, med merkbart mer regn om sommeren. Busker og trær favoriseres av økt tilgang på vann.

De tre årsakene virker sammen, forsterker hverandre og gir mer bjørkeskog, mer vierkratt og mindre åpent landskap med plass for små fjellplanter. Færre fjellplanter i nærheten av fjellhagen betyr større avstand til frø og dårligere sjanser for at planter erstatter seg selv når de gamle dør. Når naturlig spredning og etablering stopper opp, så må dette erstattes av menneskelig hjelp; det er både vanskelig og ressurskrevende.

I selve fjellhagen har vi lagt ned mye arbeid i å fjerne trær, busker, ugras og uønskete planter. Pleie av ønskede planter er blitt utført kontinuerlig, supplert med utsåing og utsetting. Vi har gjort forsøk med fjerning av tykke dekker av mose og humus. Likevel, små fjellplanter taper konkurransen mot store planter. Sluttresultatet er at forekomstene av fjellarter er blitt sterkt redusert og noen har forsvunnet helt.

Plantene som har økte forekomster i fjellhagen er gras, vier, bjørk og einer, kulturbetinga planter som sølvbunke, ryllik og løvetann, skogsarter som sumpmaure og svartvier og fremmede arter som vårpengeurt og blåleddved. Flere titalls skogsarter har økt sine forekomster, noen øker mye.

Fjellhagen på Kongsvold  Foto: Tommy Prestø, NTNU Vitenskapsmuseet

Noe ironisk er problemer med sauebeite i selve fjellhagen økende. Sau kommer til Kongsvoll, langs E6 av alle ting, og de kommer tidligere år for år. De er ikke mange, men med søyenes hukommelse og målretta besøk i fjellhagen gjør de skade på mange blomstrende planter som vi dermed ikke får vist frem til publikum.

Det har på toppen av det hele vist seg vanskelig å få folk til å komme på besøk til hagen. Etablering av andre destinasjoner på Dovrefjell kan delvis forklare dette. Vi unner absolutt alle turen opp til Viewpoint Snøhetta, men kort avstand fra Hjerkinn til Kongsvoll gjør det vanskeligere å få de samme reisende til også å stoppe ved fjellhagen. Vanskelige parkeringsforhold og manglende skilting av fjellhagen langs E6 har ikke gjort det lettere for publikum å finne og besøke oss.

Vi har altså en situasjon med betydelig gjengroing, krevende driftsforhold og begrenset publikumstilgang. NTNU har ved flere anledninger de siste ti årene vurdert alternative plasseringer, både i form av fjellhage og et natursti-konsept. Vi har vurdert å bruke dagens fjellhageareal som demonstrasjonsområde - nettopp for å vise hva store endringene i arealbruk og klima gjør med landskap og plante- og dyreliv. Vi har nå likevel konkludert med at det ikke lenger er formålstjenlig for oss (som vitenskapelig institusjon) å drive fjellhage på Dovrefjell. For oss blir det for ressurskrevende.

Fjellet er under press. NTNU kommer ikke til å slutte med biologisk forskning på Dovrefjell. Vi har heller ikke tenkt å slutte med forskningsformidling om Norges fjellflora, men vi tror ikke at en fast lokasjon i en fjellhage er den beste måten å gjøre dette på. Vi har et sterkt ønske om å formidle kunnskap om planteliv i fjellregionen til barn, ungdom, studenter og organisasjoner, og vi er klar for videre samarbeid med plante- og naturinteresserte.

Tommy Prestø, senioringeniør, NTNU Vitenskapsmuseet

Reidar Andersen, direktør, NTNU Vitenskapsmuseet