DEBATT:

Vi vil ha levende bygder

Så var vi her igjen. Spørsmål om kommunesammenslåing er nok en gang satt på dagsorden og vi politikere i Nord-Gudbrandsdalen skal ta stilling til invitasjonen fra Vågå kommune.
Debatt

Vi er ikke i tvil om at intensjonen er god og at man reelt ønsker å ta tak i felles utfordringer for Norddalskommunene. Men er det realistisk at hele Norddalen skal slå seg sammen? Ordfører i Vågå uttalte nylig i et møte i regionen: "det er viktig å ha politisk forankring for at dette skal bli en realitet, ellers blir det sløsing av ressursene. Politikerne må oppriktig være interessert i å bygge en ny kommune fordi en slik prosess er ressurskrevende. Samtidig er det vesentlig at en sikrer seg innbyggerinvolvering."

Her er det ikke snakk om å være med i prosessen bare for å være deltager. Prosessen må være godt fundamentert hos politikere og administrasjoner som vil måtte bruke mesteparten av tiden sin på dette arbeidet. Ikke minst må innbyggerne bli hørte på om de vil bli en del av en større kommune.

Det som blir lagt til grunn for en ny kommune er mange interkommunale og regionale samarbeid i regionen. I Lesja og Dovre har vi i mange år hatt flere samarbeidsområder, eksempelvis landbruk, brannvesen, kulturskole, NAV, barnevern etc. Dette er samarbeidsområder som fungerer godt, og som vi løser på tvers av kommunegrensa, uten å måtte utradere egne kommuner. Vi stiller oss derfor noen spørsmål om hvorfor vi bør takke ja til invitasjonen? Hva er det vi ikke løser i dag - som gjør at vi må se på stordrift? Hvorfor kan vi ikke samarbeide om felles utfordringer, uten å måtte gjøre hele Norddalen til en storkommune? Hva er det vi ikke klarer å løse med samarbeid men som blir bedre med kommunesammenslåing? Blir det mer lokaldemokrati i større kommuner? Dette må som vi som lokalpolitikere ta stilling til før vi takker ja til å gå videre i prosessen. Skal man være med på en slik prosess må utfordringene defineres tydelig og man må oppriktig tro på at større kommuner løser problemene. Det er lett å la seg lede av eventyrfortellinger om at «vi fjerner noen i toppledelsen» for å frigjøre ressurser og midler til tjenester som betyr noe for folk. Men er dette realiteter for de kommunene der folk har trodd på disse eventyrene? For å finne svar på dette må vi se til dokumenterbare erfaringer. Fagforbundet la nylig frem forskning og funn fra kommuner og land som Danmark og Finland som har gjennomført kommunereform. Felles utfordring for de fleste kommunene var krevende økonomi men resultatet ble enda mer krevende etter sammenslåing. Det ble reduserte tjenestetilbud og ga ingen samlet økonomisk gevinst. Sammenslåing førte til ujevn politisk representasjon, de mindre sammenslåtte kommunene ble representert av færre politikere. Kommunene som satt igjen med færre politikere førte til færre lokale kommunale jobber innenfor administrasjon, helse og omsorg. Intensjonsavtaler har vist seg at de er hverken juridisk bindene eller har stått seg over tid.

Kommunebudsjettet er stort og veldig lite går til administrasjon. Mange er av den oppfatning at man oppnår stor økonomisk gevinst ved å kutte i administrasjonen. Dersom en sammenligner Dovre og Lesja med like kommuner, bruker Dovre 5% av budsjettet til administrasjon mens Lesja bruker 7%. Resterende går med til drift av barnehager, skole, helse og omsorg. Skal man kutte så det monner må man ta der det er mest å hente.

«Ei bygd er borte» ble nylig brukt som et argument for å se på muligheter i en storkommune. De geografiske avstandene våre kan neppe en kommunesammenslåing løse. All erfaring viser at flere bygder dør raskere etter en kommunereform. Lokalt kan vi sammenligne politireformen med kommunereformen, både Lom og Dombås tappes nå for stillinger til Otta siden ledelsen sitter der. Vi må lære av pandemien og ta i bruk de teknologiske løsningene som ligger fremfor oss. I praksis kan man sitte hvor som helst i Norddalen og jobbe med de samme oppgavene. I det ligger det mange muligheter uten å måtte slå sammen kommunene våre. Vi vil ha levende bygder!