Juletanker fra en Innlandsbonde

  Foto: Privat

Debatt

Det lyser i stille grender, heter det i julesangen. Ja, det lyser fortsatt i grendene, men dessverre slukkes lyset i fjøs etter fjøs. For den som lytter, slik vi gjør i Bondelaget, er det heller ikke stille. Tvert imot stiger det et brøl av frustrasjon over stigende kostnader og stagnerende priser fra de fjøsa der lyset fortsatt er tent. Og fra veksthusene. Og kornlagrene.

2021 har vært litt av et år, også i Landbruks-Norge. Vi har vært gjennom et jordbruksoppgjør som etter kort tids sonderinger endte i et brudd. Erna Solbergs regjering hadde altfor lite å tilby en sultefôra landbruksnæring. Under pandemien fikk matproduksjon merkelappen samfunnskritisk, men den ble ikke verdsatt i penger. Bonden hadde avfunnet seg med forenklede forhandlinger i 2020, og forventningene var skyhøye. Åtte år med blåblått styre hadde begynt å tære alvorlig på reservene, både på penger og arbeidskapasitet. Flere har prøvd å innrette seg etter politikken og øke produksjonen. Bonden er effektiv, men jobber til gjengjeld så mye at det kan være vanskelig å forstå for andre yrkesgrupper. Lommeboka til bonden er like tom, og de siste beregningene viser at timelønna er lavere enn den avløseren har krav på. Og når resten av samfunnet rapporterer om oppsparte midler etter en pandemi som hadde stoppa feriereiser og shopping, kjenner bonden mest av alt at hun er både utslitt etter rekordlange arbeidsdager og blakk.

Så ingen burde undre seg over at bruddet i jordbruksoppgjøret førte til aksjoner med rekordoppslutning. Fra Innlandet gikk det traktortog gjennom alle dalførene Valdres, Østerdalen og Gudbrandsdalen – der nordlendinger og trøndere kom kjørende over Dovre og dølene sluttet seg til. Hele Innlandet myldret av tegn på at bonden var i konflikt. Bondeopprøret bredte seg som ild i tørt gras. Men forstår folk alvoret? At stadig flere tenker tanken om å slå av lysbryteren i fjøset for siste gang?

På mange måter har vi aldri blitt ferdig med jordbruksoppgjøret dette året. Stemningen rundt bruddet ble tatt med videre inn i valgkampen. I Innlandet ble alle listekandidater intervjuet av Innlandet Bondelag om bondens vilkår på #rammealvor. Vårt krav var – og er – entydig, nemlig at inntekta til bonden må opp på nivå med andre grupper i samfunnet innen fire år. Det er et rimelig krav. Men det kommer til å koste mye, for vi ligger langt etter. Og for å nå målet, må vi ha på plass gode ordninger for investeringsstøtte. Vi må ha et bedre importvern. Maktforholdene i dagligvarekjedene må ryddes opp i – det er ingen tvil om at noen beriker seg kraftig på å selge våre varer. Og det må legges penger på bordet for å finansiere bondens klimaarbeid, slik at vi kan få fart på klimaomstilling av landbruket.

Valget og den nye regjeringsplattformen ga håp om at mye kan bli endra i denne regjeringsperioden. Inntektsløft og 50 % selvforsyning. Landbrukspolitikken må virkelig over i et nytt gir for å få til dette! Vi har fått på plass et stortingsvedtak som ber regjeringa utarbeide en forpliktende og tidfesta plan for å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet. Tilleggsforhandlinger i høst ga resultater: 754 millioner kroner for å dekke ekstra kostnader til gjødsel og byggevarer – men spørsmålet om strømkostnader ble skjøvet ut i tid, og gjødselpriser har steget til himmels etterpå. Vi er glade for at vi fikk på plass 200 millioner kr i investeringsmidler utenfor jordbruksavtalen, sjøl om behovet er 1 milliard kr per år for å innfri løsdriftskravet. Dette er en start – men ikke noe mer enn en forsiktig start. Vi har på ingen måte begynt på tetting av inntektsgapet. Vi er nødt til å se langt større tall enn vi er vant til i vårens jordbruksoppgjør, når målet om å tette inntektsgapet skal nås i løpet av stortingsperioden.

Juleneket som vi henger opp i disse dager, er også Bondelagets symbol. Det vil si kornneket i sin opprinnelige form, som bandt strå sammen for tørking og lagring før tresking. Symbolikken er mangslungen – markens grøde som sikres for en lang og hard vinter, sikkerhet for mat til folket, og som et tegn på overflod tilbyr vi også nek til småfuglene. Neket er ikke minst et symbol på styrken ved å stå sammen. Hvert enkelt strå knekker lett, men bundet tett sammen med et godt bindsel, er det umulig å knekke.

Det lyser fortsatt i stille grender. Men englesangen kan være vanskelig å høre, over sukkene over høye regninger og priser som står stille. Bilder av søkkrike handelsfolk på avissidene. Vi trenger styrken i kornneket nå. Og vi trenger politikere som er villige til å grave djupt ned i lomma for å nå målet om at bonden skal tjene som andre folk. For det hjelper ikke med peeng på bok hvis en ikke har mat på stabburet, og en bonde som står klar for å fylle ladene igjen neste sesong.