På fjelltur med fire sanser

Hvordan er det å vandre gjennom Rondane og Dovrefjell, uten å kunne se omgivelsene rundt seg? For medlemmene i idrettslaget Hodr er dette en realitet.

Turglade: Hodr IL var på langtur gjennom Rondane, Grimsdalen og til Dovrefjell.  

Bindeledd: Ledsager foran leder den synshemmede ved hjelp av bambuskjeppen de holder mellom seg. 

Ut på tur: Hodr legger Grimsdalshytta bak seg på tur mot Hjerkinn Fjellstue. 

New Articles

Hodr IL er et idrettslag for blinde og synshemmede, med nedslagsfelt i Oslo. Hodr, oppkalt etter den blinde norrøne guden, har et mål om å bidra til trivsel og helse gjennom mosjonsidrett. Nylig tok en gruppe synshemmede med ledsagere turen fra Smuksjøseter til Hjerkinn.

Turen var den 10. av de årlige turene som idrettslaget gir seg ut på, hvor de går etappevis fra hytte til hytte i seks dager. Turfølget startet på Smuksjøseter i Rondane, hvor turen gikk videre via Peer Gynt hytta og til Rondvassbu. Neste dag tok de båt over Rondvatnet, før ferden fortsatte til Øvre Dørålseter. Fra Dørålen gikk de gjennom den beryktede Dørålglupen, og nord-vestover til Grimsdalshytta, hvor Vigga fikk møte turfølget, som var i ferd med å gå siste etappe mot Hjerkinn fjellstue.

Lars Bjørndal var en av de synshemmede på turen, og er fullstendig blind. Likevel trives han på tur i fjellet, og oppfatter naturen på sin måte.

– Jeg får et inntrykk ut fra de lydene jeg hører, men også stillheten i fjellet er veldig viktig, forteller Bjørndal. Ikke minst er det god trening, tilføyer han.

Turfølget besto av tre fullstendig blinde og to svaksynte, med en ledsager hver, et par ekstra ledsagere for avløsning og sikkerhet, og turleder Tiril Andersen. I tillegg til å bruke sine gjenværende sanser til å oppfatte naturen, får de synshemmede turgåerne også en grundig forestilling av omgivelsene fra ledsagerne. Disse gir også nøyaktig informasjon i løypa, slik at de synshemmede er oppmerksom på diverse hindringer.

Tempoet er det ingenting å si på, og så lenge underlaget er noenlunde jevnt går det raskt framover, og da med bambuskjeppen som bindeledd mellom ledsager og synshemmet. Ur og elvekryssinger tar lengre tid og krever mer presisjon.

– Da tar den synshemmede et tak i sekken til ledsageren for å få plassert føttene mer nøyaktig. Mange ganger er det også mulig å gå rundt hindringene, ifølge turleder Andersen.

Hun gjennomgår hver kveld neste dags etappe, blant annet informasjon om lengde, høydemetre og navn på fjelltopper.

Øystein Tangen fra Otta er med som ledsager for første gang, og mener det er akkurat som å være med på en vanlig fjelltur.