Svar til Sigrid Hovda:

FRI arbeider for likestilling og mot diskriminering av personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet i Norge og resten av verden. Jeg har ikke et personlig nært forhold til eller kjennskap til FRI sin politiske plattform. Likevel mener jeg det er en forening vi trenger. Vi har i den senere tid sett at LHBT+ miljøet i Norge fortsatt har en lang vei å gå. I medier som eksempelvis GD eller også tabloide aviser, kommer sjelden hverdagsdiskrimineringen frem. Daglig utsettes homofile for hatkriminalitet. Angrepet i Oslo viser at enkelte er villige til å utøve dødelig vold mot LHBT+ miljøet. Selv om FRI har et nært eierskap til Pride som merkevare i Norge, er ikke Pride for meg et politisk støttearrangement for foreningen FRI. Pride for meg er synliggjøring av kjærlighet – retten til å få være den man er og å elske den man vil, uavhengig av kjønn. Og nettopp synlighet er avgjørende for å bli hørt, sett og akseptert. Pride representerer ikke en grenseløs seksualitet, og for meg er det heller ikke slik som enkelte ønsker å fremstille Pride i media, som at det ikke handler om kjærlighet lenger. Pride i Norge går tilbake til 1974 – og fortsatt er Pride viktig! Pride er kjærlighet og mangfold. Pride er internasjonalt.

Når det gjelder kjønnsdysfori (å være født i feil kropp) så er ikke dette å få en kjønnskorrigerende behandling bare noe man kan bestemme seg for å få.

Sigrid Hovda skriver at det er en «eksplosiv økning i antall tenåringsjenter som ønsker å skifte kjønn. Jeg vet ikke hvor den informasjonen kommer fra eller om den kan verifiseres som reell, men det er ikke slik at om man ønsker å skifte kjønn, så blir man satt på venteliste til en kjønnskorrigerende behandling.

Prosessen fra evaluering til kjønnskorrigerende behandling blir gjennomført er i gjennomsnitt 3-5 år, med noen individuelle forskjeller. Først må du henvises Oslo universitetssykehus. Du gjennomgår samtaler, undersøkelser og kartlegginger av spesialister, både innen medisin og psykiatri. Er det slik at du får diagnosen kjønnsdysfori, og NBTS (nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsdysfori ved Oslo universitetssykehus) anbefaler kjønnskorrigerende behandling, vil man etter hvert bli satt på hormonbehandling, som gjennomsnittlig tar ett til to år.

Det er faktisk ikke slik at du bare kan kjenne på et ønske om et kjønnsskifte.

Når det gjelder selvmordstanker og psykisk helse blant personer med kjønnsdysfori, så handler det også om motstand og fordommer fra nær familie og omgivelsene mot denne diagnosen og behandling. Det har seg faktisk slik at de aller fleste får et bedre liv etter å ha gjennomgått kjønnskorrigerende behandling. Mange vil fungere bra i skole og arbeidsliv. Jeg anbefaler Sigrid Hovda å lese faktabasert kunnskap om kjønnsdysfori, lese intervjuer med mennesker som har gjennomgått kjønnskorrigerende behandling, se serien «født i feil kropp» o.l. Det er ikke slik at man kun kan plukke ut enkelte negative sider ved en kjønnskorrigerende behandling, og framstille dette som et fasit til at dette ikke er bra. Det medfører ikke riktighet. Jeg anbefaler Sigrid Hovda å kontakte NBTS for informasjon.

Jeg er klar over at enkelte har vanskelig for å forstå, og å ville forstå. Men det kan ikke være slik at konklusjoner gjøres ut fra enkelte sider. Et partimedlem i et politisk parti, er nødvendigvis ikke enig i alt i partiets partiprogram, men det betyr likevel ikke at partiet er farlig.

Diskusjonen avsluttes fra min side. Jeg anbefaler å bruke fagmiljøene til LHBT+ miljøet i Norge for å få kvalifisert informasjon om det faktiske.