Av Kristin Krukhaug
Den første Camphill landsbyen for utviklingshemmede ble starta i Aberdeen i Scottland i 1940. Så utviklet det verden rundt. I Norge er det 6 camphill-landsbyer, der alle kan jobbe med yrker og aktiviteter som passer for deres utfordringer. I Trøndelag ligger en av landsbyene, som heter Rotvoll. Den ligger fint til ved Rotvollfjøra som er ei perle ved sjøen og Ladestien. Et flott naturområde. Jeg fikk høre om Camphill landsbyene av broren min. Og jeg tenkte, hvorfor ikke prøve noe nytt i nye omgivelser, og lære nye ting, og kanskje bli kjent med meg selv på en ny måte. Jeg var på omvisning på tre av landsbyene, Hommelvik, Vallersund og Rotvoll. Fant ut at Rotvoll passer meg best. Der var det folk i alle aldre, som jobbet på Landhandleri, bakeri, veveri og safteri, urteri, og på gården, der det var sauer, høner, kaniner og katter. Jeg søkte om plass på tre måneders prøvetid, og da jeg fikk plass ble jeg veldig glad og spent, og lurte på hvordan det ville bli, tankene surret. Det var en stor overgang og flytte til en annet større bo og arbeidsmiljø, etter og ha bodd på Dombås i 42 år. Jeg kom hit sist i september - 22. Familien og beboerne der tok godt i mot meg, og jeg følte meg velkommen der.
Der fant jeg meg fort til rette og kom fort inn i huslige gjøremål og arbeidsoppgaver som å lage middag hver sine ukedager. Jeg jobber på bakeriet, der vi lager økologisk bakst, som brød, knekkebrød, kanelsnurrer og forskjellige slag kjeks. I desember baker vi julekaker. Alt dette selger vi på landhandlen og leverer til kafeer inne i byen og til kunder. Jeg jobber også på veveriet, starta der i mars. Veving er kjempeartig! Jeg har lært mange nye ting om veving og teknikker, farging av garn fra planter vi plukke, å sette opp renning og veve produkter som skjerf, kopphåndklær, filleryer, puter og løpere. Jeg har også vært med de på safteriet og plukka frukt og bær som blir saft og syltetøy. Og jeg har vært med i fjøset og hønsehuset og fora dyra og plukka egg hos hønene. På fritida er jeg sammen med venner, på male-/tegnekvelder og hyggekvelder på husene med sang. Eurytmi er det også her. Så tar jeg bussen til byen der jeg synger i kor og teaterøvinger, bocciatrening på Parasenteret og en annen kafetur. Dette året er det beste som har hendt meg, og jeg stortrives , men samtidig er det kort vei heim til Dombås for og besøke familie og venner.
Hilsen Kristin Krukhaug