La oss se litt nærmere på dette. Hver vår gjennomføres jordbruksforhandlinger mellom jordbruket og staten. Her fastsettes tilskudd for neste kalenderår og nye målpriser som skal gjelde fra 1. juli. Til grunn for forhandlingene ligger et omforent tallgrunnlag som viser hvordan økonomien har utvikla seg i jordbruket, med kostnader og inntekter.

Målpris er maksimalpriser og verner forbrukerne mot at prisen går høyere enn avtalt, samtidig som produsentene skal ha reelle muligheter for å oppnå målprisene i et balansert marked. Tidligere ble det satt målpris for nesten alle vareslag. På grunn av begrensninger som ligger i handelsavtalen med WTO, er det nå mjølk, korn, potet og et utvalg grønnsaker som har målpris. Alt kjøtt og egg ligger utenfor dette systemet. For kjøtt og egg setter Nortura gjennomsnittlig engrospris 2 ganger i året. Jeg ser nærmere på mjølka som et eksempel her.

Enkelt fortalt handler jordbruksforhandlingene om hvordan man skal oppnå ei inntekt for bonden slik at det går an å leve av å produsere mat. Inntektene kan hentes to steder: pris på produktet og tilskudd fra staten. I det store bildet er dette måten vi som samfunn har innretta oss for å sikre matproduksjon i Norge, og at vi kan bruke jorda og utmarka i hele landet.

I år viste tallgrunnlaget at kostnadene i næringa hadde steget ekstremt mye. Samtidig er det helt klart at bonden ligger svært lavt i inntekt sammenligna med resten av samfunnet – allerede før kostnadseksplosjonen inntraff. Hurdalsplattformen sier helt klart at regjeringen vil legge fram en opptrappingsplan for å tette inntektsgapet mellom landbruket og andre grupper.

Resultatet ble et historisk stort jordbruksoppgjør med 10,9 mrd kr, der staten altså tok støyten for kostnadsveksten ved å dekke 75 % av oppgjøret med budsjettmidler. Sjøl om man ikke kom så langt i tetting av gap som landbruket ønsket, ble det inngått en avtale.

Så: prishoppet 1. juli, eksempel mjølk: Etter at målprisen på mjølk økte med 36 øre (hvorav 3 øre går til meieriet for økte kostnader med inntransport av mjølka), ser vi at pris i butikk har økt med kr 1,60. Det er altså kr 1,24 som går andre steder enn til bonden. Etter at mjølka er frakta inn på meieriet, er det ingen åpenhet om hvor pengene går. Vi vet jo at kostnadene ved foredling må ha økt, alle har sett utviklingen i strømprisen. Men når vi ser på overskuddene for dagligvarekjedene, ligger det nært å anta at handelsleddet benytter anledningen til å øke prisene mer enn kostnadsutviklingen skulle tilsi.

Det som er sikkert, er altså at det er ikke bonden som stikker av med penga. Jordbruksoppgjøret er bare en liten del av årsaken og forklaringa til de økte matprisene vi nå ser.

Krigen i Ukraina har ført til økte matpriser i hele verden. Økende klimaproblemer setter matproduksjonen under press globalt. I Norge viser staten stor vilje til å skjerme forbrukerne, gjennom å gå inn med store midler til landbruket. Det er behov for å øke inntektsmulighetene for bonden for å sikre en større produksjon av mat her i landet. Bønder kaster inn håndkledet og vi ser distrikter i landet hvor matjorda gror igjen. Det haster å få på plass en opptrappingsplan for landbruket. Samtidig må myndighetene sørge for at ikke andre forsyner seg grovt av lasset underveis, slik man altså absolutt kan mistenke dagligvarebransjen for å gjøre, og det er avgjørende at bonden får sin rettmessige andel av verdiskapinga i verdikjeden for mat.

Av  Elisabeth Gjems