Siden 1998 er det Ellen og Knut Nyhus som har drevet den herskapelige fjellstua, som gjerne åpner dørene for alt fra vandrende pilegrimer til nettopp kongelige på tur. Og til alle midt i mellom. Det er ikke lange reisa over Dovrefjell, men det er ei reise til herskapelighet og en følelse av å være med på noe spesielt når du vet du skal spise åtte retter eksklusiv mat.

Vigga er bedt inn av vertskapet, og redaktør Astrid har tatt med sin venninne Melissa Skeie Brøste på oppdraget. «1720» heter årets åtteretters sommermeny, årstallet er fra da spisesalen ble bygget. Man kan bare tenke seg at mang et godt måltid har blitt inntatt her, og i dag er intet unntak.

Det er ikke en tilfeldig valgt venn, siden hun har erfaring fra kjøkkenet til Michelin-restauranten Statholdergaarden i Oslo. Når redaktøren ikke har en like fintfølende gane, og synes ferdigpizza smaker helt utmerket er det greit å ha med seg noen som kan uttale seg på ordentligvis. Og det er langt i fra hverdagskost som venter. Et kjapt blikk på menyen gir pizzaelskeren et skeptisk uttrykk, mens matkjenneren bobler over av matglede.

– Her var det mange rare ord. Hva er bisque, liksom, lurer redaktøren på.

– Åh, det er noe av det beste som finnes. Det er laget på kraft fra skaldyrene, forklarer den medbrakte kokken.

– Men dessert på duken, det er litt spesielt, eller, spør redaktøren.

Kokken klarer ikke å se for seg hva det er, for det har hun ikke vært borti før.

Redaktøren bestemmer seg for å prøve å søle minst mulig på duken, for å ikke blande inn andre smaker med desserten.

Kokken får selvsagt rett. Dette er til å boble over av glede. Hver eneste smule blir skrapet opp fra tallerkenen på alle retter, det er ikke fordi det er for lite - men rett og slett fordi det smaker godt og spennende, også for en utrenet gane. Det er ikke hverdagskost å kose seg med så mange retter med ulikt innhold, men det er svært spennende å studere menyen mellom hver rett, og være spent på hvordan neste rett smaker. Det er noe nytt og forskjellig med hver rett, samtidig som det passer godt sammen og utgjør en helhet.

Første rett ut er en lokal kjenning i rå versjon. Tynne, tynne skiver av moskuskjøtt kommer på bordet med tilbehør som blåbær, reddik og nøtter. Det er silkemykt og smakfullt, og smelter nesten i munnen.

– Det er bare serveringssteder rundt Dovrefjell som får lov til å kjøpe moskuskjøtt, kan Nyhus fortelle.

Det er eksotisk for dem som har vært på safari, først kunne se dyrene i levende live og nyte smaken av dem på Kongsvold på et bord med hvite duker og stettglass.

Stemningen er trivelig og staselig, men ikke så staselig at man føler seg ille til mote. Det summer i forskjellige språk og latter, bare ikke når maten kommer på bordet. Da er det stille, slik det skal være når mat nytes. Noen ganger blir man plassert sammen med andre man ikke kjenner, og Nyhus sier dette gir positive tilbakemeldinger.

– Vi har hatt gjester som har blitt plassert ved samme bord, blitt kjent og kommet tilbake neste år sammen, smiler Nyhus.

Han er i spisesalen selv, hver kveld. Små historier om stedet, samtaler om maten, sjenker vin og passer på. Ellen og Knut har drevet Kongsvold siden 1998. De følger i fotsporene til Knut sine foreldre, som tidligere har drevet stedet. Nå kan de ikke tenke seg å være et annet sted.

Rett nummer fire inneholder bisque-sausen som den medbrakte kokken har lengtet etter. For redaktøren blir dette det første møtet med hummer, som i tillegg til den før nevnte sausen har med seg sitronskum og italiensk sitronmarengs. Et godt og frisk måltid, som lykkes når man kan høre bølgeskvulpet mens man egentlig befinner seg i Drivdalen.

– Er denne fanget på Dovrefjell, spør redaktøren kjøkkensjefen Sebastiano Materazzo fra Sicilia.

Kokken tar spøken, og kan avkrefte det. Det er hans første sesong på Kongsvold. Han har brukt mye tid på å sette sammen menyen med frie tøyler, med Knut, Ellen og de andre som smakspanel. Hver rett har også viner som passer til, spesialbestilt av Nyhus. På vinkartet er det viner fra Frankrike og Italia, samt Tyskland, Portugal, Frankrike og USA. Smaken av vinene utfyller maten, her er ingenting tilfeldig.

Skogsdue er den neste retten det knytter seg stor spenning til. Selv om det er med prefikset skog, så er due noe redaktøren forbinder med fugler som bor i byen.

– Ikke vær så skeptisk nå, sier den medbrakte kokken overbærende.

Jammen har hun ikke rett igjen, skogsdua fra Vestlandet med sjokoladesaus smaker godt, selv om redaktøren kunne ha tenkt seg en større mengde pastinakkpurè. Men hva gjør vel det når det fortsatt er flere retter som venter, både mage og øyne gleder seg til det som venter.

Reinsdyrfilet er både god og godt som obligatorisk på et slikt sted. En hvilerett med ost fra Lesja og Kongsvold-kjeks kan høres kjedelig ut, men den får bare apetitten til å stige mer.

Så kommer endelig høydepunktet. Sebastianos idé om dessert på duken. Her tegnes det med sauser og sjokolade på duken, et smakfullt kunstverk som gjør at både redaktør og følge kan gå imponert og blid til sengs.

Dette var ikke bare et måltid, det var en opplevelse.