Asgeir fra Lesjaskog er nordlysets mann

Asgeir Brekke er en sentral person innen nordlysforskningen ved Universitetet i Tromsø, med dype røtter fra Lesjaskog.

Når Asgeir er på Lesjaskog liker han å gå på ski, og har vært på de fleste topper rundt omkring. 

Nyheter

Asgeir vokste opp på morens heimgard, Sy-Kvam på Lesjaskog.

– Mor var jordmor, og da jeg var fem år fikk hun arbeid i Nord-Norge, så vi flyttet dit og bodde der i to år. Da jeg skulle starte på skolen fikk hun tilbud om stilling som jordmor her i Lesja, så da flyttet vi tilbake til skolestart. Som barn samlet jeg på frimerker og jeg husker jeg fikk tak i et frimerke det stod Svalbard på, dette fascinerte meg, og jeg måtte finne ut hvor det var, sier han.

Frimerket skulle bety mer for Asgeir enn ha kunne forestille seg på den tiden. Men det kommer vi tilbake til.

– Oppveksten min på Lesjaskog var helt fantastisk, jeg har bare gode minner fra den tiden. Vi bodde ikke langt fra skolen, det var bare rett ned jordet. To skihopp senere var vi der. I klassen min var vi sju gutter og ingen jenter. Fem av guttene var enten søskenbarn eller brødre, og læreren var onkelen min. Alle kjente alle, og alle var i slekt med alle. Hele bygda var godt sammensveisa og jeg følte meg godt ivaretatt av alle rundt meg, sier han.

Bygda hadde en stor felles interesse, nemlig hopping. Mens vi bodde i Lofoten så fikk jeg hoppski av onkelen min i julegave, og det var stor stas, forteller Asgeir.

Aktivt hoppmiljø

Onkelen Ola K. Mølmen har tegnet flere kjente hoppbakker, blant annet Balbergbakken ved Lillehammer og Krekkebakken på Losna for å nevne noe. Hoppskiene ble tatt i bruk fra første stund, men det var ikke før Asgeir flyttet tilbake til Lesjaskog at han ble aktiv.

– Da vi flyttet hjem igjen til Lesjaskog var hopping en interesse de fleste delte, og det var ikke mindre enn to hoppbakker ovenfor gården. Alle drev med hopping, både ungene og den eldre generasjonen. Så det var veldig sosialt, og det var alltid mange på trening. Når det ikke var trening så drev jeg alene på jordet på selvbygde hopp. Det var ikke flomlys den gangen så jeg hadde en lommelykt på hoppkanten så jeg skulle se hvor det bar. Noen ganger var jeg litt nervøs før jeg satte utfor i mørket, så det hente jeg sang en salme eller to, humrer Asgeir.

Dugnad på trakking

Vintersport var en stor del av Lesjaskog på den tiden, og i tillegg til et voksende hoppmiljø så hadde de det årlige «Skriurennet» hver påske.

– Det var over vannet og opp mot fjellet her, peker Asgeir. Der gikk det et stort skred en gang, så det etterlot seg en perfekt utforbakke. Eller det var i alle fall utrolig bratt. Store som små tråkket vi bakken før rennet, først uten ski for å få komprimert snøen, også med ski etterpå, det var et voldsomt arbeid, men det var mye folk i drift så vi kom i mål, mimrer Asgeir.

Alt arbeidet var nok verdt strevet, for da rennet gikk av stabelen stod flere av Norges beste alpinister på startlista.

– De kom med tog, og vi møtte opp for å se på kjendisene. Rennet var kombinert slalåm og utfor, og det var stor stas og se på de som turte å sette utfor der, sier Asgeir.

Nøkkelperson i nordlysforskning

Man kan jo lure på hvordan en bygdegutt fra Lesjaskog fikk interesse for forskning av nordlys. Det var nok ikke mye å se til nordlyset under oppveksten på Lesjaskog.

– Jeg gikk på gymnaset på Vinstra, og det viste seg at jeg hadde god forståelse for matematikk. De andre i klassen dro til Trondheim da gymnaset var ferdig, for å bli lærere eller ingeniører, men jeg dro alene til Oslo for å studere matematikk. Etter en stund hoppet jeg over på fysikk da dette interesserte meg mer. Etter tre-fire år kom jeg til hovedfagsoppgaven, noe man må ha for å bli cand.real. Da jeg skulle skrive denne kom det en kar og lurte på om jeg var interessert i å reise til Svalbard. Jeg husket godt frimerket mitt fra da jeg var barn, og jeg hadde alltid hatt lyst til å reise dit. Så jeg takket ja, og fikk jobb som vitenskapelig assistent ved nordlysobservatoriet i 1966, ved stasjonen i Ny-Ålesund, sier han.

Dette var ikke så mange år etter den forferdelige ulykken ved gruven, der over 20 mennesker mistet livet. Gruven ble nedlagt, og Einar Gerhardsen som da satt ved makten, gikk av etter å ha styrt Norge siden krigen. Det var katastrofe, og de måtte ha aktivitet i Ny-Ålesund igjen. Da fant de ut at det skulle bygges en stasjon som tok imot satellittsignal. En satellitt ble skutt opp for å studere nordlys.

– Jeg satte opp og monterte nordlysobservatorium, magnetometer, all-sky kamera, ozonmeter, i tillegg til mye annet radioutstyr. Jeg var der den vinteren og hadde ansvaret for alt dette. På våren reiste jeg ned igjen for å fullføre hovedfagsoppgaven min. Da den var ferdig fikk jeg stipend, og det ble fart i planlegging av universitetet i Tromsø, der jeg var med å la til rette. I tillegg møtte jeg kjærligheten i Tromsø, giftet meg og stiftet familie der. De ble med meg videre til Alaska, der jeg gjorde eksperimenter med radarer, og skrev en doktorgrad om det. Etter turen til Alaska fikk jeg fast arbeid i Tromsø, og der har jeg vært siden, forteller Asgeir.

Hytte ved Lesjaskogsvatnet

– Vi trivdes godt i nord. Kona mi Mary er fra Kvaløya. Røttene mine er fra Lesjaskog, så etter litt tenking så ville jeg bygge hytte her. Ungene mine bor i Oslo, så det kunne være et fint sted mellom nord og sør. Hytta stod ferdig i 2006. Vi har det veldig hyggelig når vi er her, selv om det er langt å reise. Vi er her tre ganger i året, minst. Jeg går mye på ski på Lesjaskog, og jeg tror jeg har vært på de fleste toppene du ser rundt her. I tillegg er det sosialt her, vi har ofte besøk av familie og venner, avslutter Asgeir.

Hyttekos: Asgeir og kona Mary Brekke trives på Lesjaskog.