Det er på tide at vi stiller oss sjøl spørsmålet: Hva slags land er det vi ønsker å bo i? Jeg vet at jeg vil bo i et helt annet land enn Sylvi Listhaug og Jan Tore Sanner.

Ikke misforstå. Jeg har ingenting imot verken landbruksministeren eller kommunalministeren personlig. Det jeg mener er at de ønsker et helt annet Norge enn det jeg og Senterpartiet gjør.

På sine drøye åtte måneder i regjering har Høyre og Frp forskrevet én og samme medisin for de fleste av sine plager: Å gjøre ting større. Sanner vil at kommunene skal bli større – for visstnok å gjøre dem «robuste» og gi innbyggerne bedre tjenester. Det skal tas i bruk både gulrøtter og pisk. Listhaug vil at gardsbrukene skal bli større – for visstnok å øke både matproduksjon og lønnsomhet.

Problemet med den blåblå kuren er at den virker mot sin hensikt, samtidig som at den har svært alvorlige bivirkninger. En endring av landbruket, i den retningen som regjeringen nå tar til orde for, vil være et første steg på vegen mot å legge ned bygde-Norge. De få, store brukene vil ikke kunne overta for de mange små – verken når det gjelder matproduksjon eller ringvirkninger.

Historisk sett har det vært politisk enighet i Norge om at spredt bosetting er et gode, at det har en verdi i seg selv at vi bruker hele dette langstrakte, kalde, karrige landet vårt. Dette perspektivet har Høyre og Frp nå mistet. Vi som bor i utkantene gjør ikke det fordi vi hater byfolk eller fordi vi er så fryktelig begeistret for smårutede vinduer. Det skapes betydelige verdier i distriktene, og landbruket er bærebjelken i det hele. 150.000 arbeidsplasser i Norge er tilknyttet landbruket. Dette vil Listhaugs landbrukspolitikk snu opp ned på.

Regjeringspartiene tror blindt på stordriftsfordeler, og det er klart at disse finnes. Men større er ikke nødvendigvis det samme som bedre. Ikke i landbruket, og ikke i norske kommuner. Jeg er sikker på at både du og jeg, som vanlige folk, i vår hverdag, i våre lokalsamfunn, opplever smådriftsfordelene som viktigere. Jeg er overbevist om at nærhet til det nære, som barnehage, skole, sosialtjeneste og hjemmetjeneste, spiller en rolle for folk. Det skaper trygghet. Dette vil Sanners storkommunepolitikk snu opp ned på.

Kommunegrensene er ikke hellige, tvert om mener jeg at kommunesammenslåinger kan være fornuftig. Jeg er selv ordfører i en kommune som vurderer å slå seg sammen med nabokommunen. Ikke først og fremst fordi vi skal bli større, eller for den del mer «robuste», men fordi det vil gi innbyggerne våre noe som er bedre og tryggere. Erfaringer fra kommunereformen i Danmark, viser at lokaldemokratiet der er svekket og at byråkratiet har vokst – uten at det har medført at innbyggerne er mer fornøyde med tjenestene de får.

En massiv tvangssammenslåing av kommuner og en rasering av distriktslandbruket vil føre til at sentraliseringen her til lands eskalerer. For sentralisering er ingen naturlov, den påvirkes av bevisste politiske valg. Her utgjør Senterpartiet er en motkraft til den sittende regjeringen, og kanskje nettopp derfor viser meningsmålingene, også i Oppland, at vi er i framgang. Jeg vil bo i et land med livskraftige lokalsamfunn og et levende og mangfoldig landbruk. Det er det mange andre som også vil. Våre innbyggere merker at det spiller en rolle hvem som sitter ved roret.

Bengt Fasteraune, leder i Oppland Sp