Det å komme seg ut i naturen er godt for kropp og sjel, og enda bedre er det hvis man kan gjøre noe meningsfullt. Nå har historielaget i Dovre sett nødvendigheten av å få gamle råk og kulturminner frem i lyset igjen. Med mindre beitedyr som holder råkene åpne, gror fort både landskapet og minnene igjen.

Spennende historie

Vigga får være med å gå til Kristofferholo, et råk med en spennende historie i enden. Om lesjingen Kristoffer Flagestad som ble drapsmann og fredløs i 1656, og av de siste personene som ble henrettet i vårt område.

På vestsida av brua ved Toftemo står et lite treskilt og viser vei. Merete har allerede gjort unna en økt til Kristofferholo når hun kommer oss i møte med en dansende irsksetter ved siden av seg. Hun er nødt til å holde kroppen i gang for å holde smertene fra sykdommen unna, og det å kombinere tur med noe nyttig er en fin miks.

– Det finnes mange gamle råk og kulturminner i Dovre. Så i stedet for å bare gå Fredheim-runda og Sag-runda, kan vi være med å gjøre turen spesiell for folk. Det er jo i historielagets ånd å få med kulturminner i tillegg, sier Merete.

Melvin nikker enig og sier at de gjør dette for å folk til å bruke nærområdet sitt.

Gps-merka

De har foreløpig ikke fått midler til prosjektet, men en søknad er inne hos Gjensidige-stiftelsen. Fra kommunalt hold får de hjelp til kart der råkene er nøyaktig tegnet inn via GPS-spor.

– Historielaget har en hjemmeside som er under opparbeiding, og der har vi planlagt å presentere turene. Vi håper også at kommunen og turistbedrifter kan bruke de i markedsføringen sin, sier Merete.

Til nå har hun og Melvin ryddet fem råk i Dovre, deriblant ett i Jøndalen. Der har de hatt god lokalhjelp av Jan Jøndal. Råket der går mellom Heimli og Langstulen.

– Det går til en bu der de tørket og lagret never, der skal vi også legge inn en bok slik at folk kan få skrive at de har vært der, forteller de to.

To andre råk har utgangspunkt fra den gamle gården Skeie i Øverbygdsveien. Ett via Åteigen til Hjellådalen, og ett over Einbugg-gjelet, gjennom Prestegardssetra og Bakkesetra, rundt Veslseterhovda til Grimsdalsveien.

Elias-setre er et annet råk, som går opp fra skogsbilveien ovenfor Vorkinnsligrenda, der en har to alternativer til å komme ned igjen, både på nordsida og sørsida.

Kristofferholo er det siste råket som er ryddet, et turmål på vel en kilometer fra brua over Lågen ved Toftemo, og med et spennende mål i enden.

Treårsprosjekt

I utgangspunktet har prosjektet vært lagt opp som et treårsprosjekt med fem mål hvert år.

– Vi har prioritert Dovre i år, siden det er der vi har vært best kjent, sier de to.

Men til neste år skal Dovreskogen og Dombås til pers. Her er de ikke like godt kjent og vil gjerne ha innspill fra folk om hvilke råk som bør ryddes. De er også glade hvis noen vil være med å hjelpe til både med rydding og informasjon.

– Det er et trivelig arbeid, og vi rydder ikke noe før vi har tillatelse fra grunneier, forteller Merete og Melvin, som har fått egne kontrakter laget til slikt bruk.

Og grunneierne har vært positive til arbeidet, Der sauer og vilt begynner å bruke råkene er mye gjort. For det er viktig at råkene blir brukt så de ikke gror igjen.

Merete og Melvin bruker en liten øks, ryddesaks, sag og kniv til arbeidet, og råkene blir merket med en lysblå farge. Skilt blir satt opp i hver ende av råket, gjerne supplert med piler hvis det er tvil om retningen.

– Vi tar utgangspunkt i sterke råk, så bruker vi skjønn hvis råkene går ut i null, sier Melvin Rykhus.

– Skiltene er bare foreløpige, så hvis det sitter noen med en håndoverfres som har lyst til å bidra, er vi takknemlige for det, hinter Merete.

Mange sitter nok inne med historier som kunne vært spennende å videreformidle for ettertiden, og det er spesielt disse de gjerne vil snakke med.

Enorm steinblokk

Kristofferholo åpenbarer seg i enden av råket. En enorm steinblokk har en trekantet åpning i underkant. Mange har nok trodd at det har vært et skred som har gått her, men teorien de senest har hørt er at steinene har blitt skyvd nedover under istiden.

– Steinblokka er to karshøyder og vel så det, sier Melvin, mens han skritter opp lengda på steinen som er opp mot ti meter. Vi prøvesitter inne i hula og prater om at det er utrolig at den fredløse kunne overleve her i sju år. Hvordan holdt han varmen? Og hvis han laget bål, ville ikke det bli sett fra bygda? Spørsmålene er mange, og det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen i dag. I vår tid hadde det vært utenkelig, og bare sauene finner husly der i dag.

Merete Killi Moastuen og Melvin Rykhus rydder råk. De røde sløyfene er det første de merker med for å finne ut om råket går rett før de maler med blått.
Melvin blir liten ved siden av den enorme steinblokka der Kristofferholo er.