Isfrid Vigenstad Lien har hengt seg på bølgen, og er ute på tur flere ganger i uken.
Tåke
Da Vigga møter opp på gården i Skeievoll, henger tåka godt nede i bygda. Det ser ikke særlig lyst ut, men Isfrid har trua, for vi skal gå gjennom tåkahavet, og opp på snaufjellet.
Med seg har hun sekk, ski, truger og huskyen Nala.
Vi starter fra gården, og går oppover skogsbilvegen på truger. Isfrid har festet skiene til sekken, og bærer de på ryggen. Tempoet er behagelig, og vi stopper flere steder og ser på dyrespor. Her er det ikke mange mennesker som går. Med så uberørt natur er det lettere og gå seg på ett og annet vilt dyr. Og få en rik naturopplevelse.
Gode barndomsminner
Isfrid er født og oppvokst på andre siden av elven, på gården Skeie. Foreldrene har alltid vært flinke til å ta med barna på tur, og det å være ute har vært en naturlig del av barndommen. De gode minnene sitter i enda, og det er opplevelsen i seg selv hun higer etter.
– Jeg går ikke for å trene. At man blir sprekere blir en bonus, jeg nyter hvert skritt, ser meg rundt, og stresser ned, smiler hun.
Slowski
Etter hvert som vi kommer opp av bjørkeskogen og innpå snaufjellet, ser vi tåka nedenfor oss. Den ligger som en tykk grøt ned i bygda, og det er ekstra godt å komme opp og kjenne sola varme oss i ansiktet. Det er mange høydemeter fra gården og opp hit, men vi har gått i et slikt tempo, at vi både kunne ha en samtale, og se oss rundt.
Dette med slowski er ikke akkurat noe nytt fenomen, da det egentlig er en helt vanlig skitur, slik som alle gjorde for 50 år siden.
– Jeg tror mange kjenner litt på et slags press når det gjelder dagens uteaktiviteter, det må enten være randonee eller racingski, for å sette det på spissen. Man må se bra ut, ha det nyeste utstyret, gå lengst og fortest mulig. For mange blir nok naturopplevelsen litt borte, det er mye fokus på hva man har på seg og hvor mange mil man har gått. Det er ikke alle som har råd til alt dette utstyret, og for mange kan det føles som et press. Man ender kanskje opp med å ikke gå i det hele tatt.
Nyter turen
– Jeg har åtte år gamle fjellski, som jeg har tenkt å bruke til de takker for seg. Jeg går så langt jeg føler for, og det kan gjerne bli en stubb, men det er ikke det som er målet med turen. Jeg går på tur for å kose meg, og oppleve den flotte naturen vi har her i Dovre og Lesja. Det skal ikke være en stor utgiftspost å komme seg ut av sofaen og få frisk luft, sier Isfrid engasjert.
Te, brødskiver og appelsin
– Her blir det te og niste!
Isfrid rigger seg til ved saltplassen ovenfor Manningsætre. Her er det tre store kasser med salt til sommerens beitedyr, som passer perfekt som sitteplass. Solen varmer, og Isfrid spanderer te, brødskiver og appelsin. Dovre vestside ligger og glitrer i marssola, og det er hvitt så langt øyet kan se.
Panoramautsikten er nesten nasjonalromantisk. Dovrefjell med sine topper på ene kanten, og Rondane på andre. Det er helt vindstille, og den eneste lyden vi hører er vår egen slurping fra tekoppen.
Da jeg takker for turen, og spenner på meg skiene for å renne meg ned igjen, vil Isfrid gå videre innover fjellet.
– Denne dagen er for fin til å ikke nytes til det fulle, smiler hun, og plystrer med seg hunden Nala, og fortsetter mot de hvite viddene.