mot landskap

av grå ull og tåkeflak,

lodne dagsreiser innover

mot usynlighetsranden.

Gopler, streptokokker, spermier

i søvndrukken glideflukt

over rotvelter

av røyk.

Vi går ut (eller inn),

blir skylette,

grånende.

Med en rest

av soloppgang

i oss.

(Tor Ulven, Forgrening, i Forsvinningspunkt)

Været gjør meg litt usikker. Det blåser, og likevel ligger skyene som en tjukk grautvegg rundt høene. Det er kommet flere lag med snø, men mye av snøen er blåst vekk fra fjellrabbene. Jeg snører sekken, kompasset er med i dag. Hagla over skuldra. Baser meg oppover i en blanding av snø og kjørr. Det er tungt, men vinden blåser så kaldt rundt meg, at svetten lar vente på seg. Det er seint i sesongen, og jeg veit at dette blir siste tur i år. Dette er velkjent terreng, jeg har gått mange turer her i høst, og jeg aner sånn omtrent hvor rypa ligger.  Det er november, og ingen andre folk å se i fjellet i dag. Men jeg har ikke tenkt å gi meg helt enda. Store snømenn topper seg på fjellskoa mine. Det blafrer i jakkeforet, og rundt meg er alt hvitt og grått. Skyene bærer snø, og det ser nesten ut som om det blåser røyk opp fra fjelltoppene og ned langs fjellsida. Det bekymrer meg litt, for det er dit opp jeg har tenkt meg.

Innhyllet av snø og tåke

Sist skaut jeg to ryper i en stor flokk der oppe. Da var det også kommet et lag med snø, som var tungt å gå i, men det var sol og fint vær. Sånn er det langtifra nå.

Røyken fra fjellsida velter nedover landskapet og kommer meg i møte når jeg går oppover. Jeg drar kompasset opp av sekken og legger det i brystlomma, sånn for sikkerhets skyld. Snart har snø- og tåkelandskapet innhyllet meg. Det er ikke så tett, jeg har sikt mer enn hundre meter fram, bak og til sidene. Jeg kjenner på en liten skjelving som bobler innenfra, fra mellomgolvet og opp i brystet; skal jeg gå helt opp i dag, i dette været?

Ja for faen, sier jeg høyt, for å trosse været og angsten som klør litt i brystet. Jeg klapper demonstrativt på kompasset i brystlomma, og det gir meg en slags trygghetsfølelse. Den siste turen skal ikke ende sånn, at jeg må snu, her på Gråhø, uten noensomhelst glede, uten noe jakt.

Kulda biter

Det brer seg en isnende smerte rundt neglene og nedover fingrene. Men jeg har ikke lyst til å ta på meg hanskene mine, for det gjør det vanskeligere å skyte, og enhver som jakter aleine, uten hund, veit at en må være klar hele tiden. Plutselig er det der, flaksing med hvite vinger. Og da gjelder det å være rask og uhindret hvis en i det hele tatt skal ha noen sjans. Etter tolv turer i år har jeg nesten tredve ryper liggende i fryseren. Mye av hemmeligheten ligger i å finne den rytmen som passer deg. Rytmen må være inne; det må være automatikk i hvordan hagla finner skuldra. I år sitter det som det skal; og ingenting må ødelegge for det, ingenting må forkludre den sjøltillitten som jaktresultatet bringer.

Jeg går stadig videre innover. Over den lange slaka, og videre oppover den jevne, kjørrkledte fjellsida av Haustgravhø. Konsentrasjonen svekkes i takt med troen på at det er ryper her i det stille og livløse landskapet.

Rypetråkk

Men så, endelig, kommer jeg over spor. Dobbelt-v´er i snøen. Rypetråkk overalt. Inn og ut av det høye kjørret. Jeg fester grepet rundt hagla. Det er fullt av spor. Jeg går gjennom kjørra, kjenner de små greinene presse og slå mot buksebeina. Hele tiden klar til å skyte. Det er ferske spor, og de er nok i nærheten. Så, plutselig skjer det; det eksploderer i hvitt; flapflapflap, overalt. En rypeflokk på nærmere hundre ryper. Men dessverre alt for langt unna. Flokken har mange årvåkne vakter, og rypene er skye i vinterdrakt. Jeg løsner et skudd, men det er nesten bare en refleks, for jeg skjønner med en gang at det er altfor langt hold. Flokken forsvinner inn i tåkeskyene og vinterfjellet.

()

Jeg flyr med

skuddet rullende

bak meg, og rister

- i en reflekshandling - på kroppen. Men jeg er ikke truffet. Jeg hører vingeslagene til de andre gjennom mine egne hjerteslag, som banker så fort og hardt at det føles som om de kommer opp gjennom halsen min.

Flapflapflap.

Så omsluttes vi atter av de drivende skyene. Tåka beskytter oss. Stillheten legger seg over fjellet igjen. Og kontrasten fra eksplosjonen for et par sekunder siden er overveldende. De stadig tettere tåkelagene og snøen visker vekk. Fjellet er lydløst og roen smyger seg inn i kroppen min.

Jeg bøyer av og setter meg på en snødekt flekk og ser over den hvite fjærdrakten min. Nyter hvordan de hvite fjærene og den rene snøen går over i hverandre. Hvordan fjærdrakten forsvinner inn i all hvitheten. Hvordan jeg forsvinner og blir snø.

Hvordan snøen er alt, og ingenting. Ingen ting. Ingen.

()

Far, som døde

Jeg sitter urørlig i snøen og tåka. Jeg føler ingenting, og det er et faresignal, som får meg til å romstere etter matpakka og kaffen. Kjevene mine er som gravd ut av snøen. Brødskiva er frossen, og det er vanskelig å vite om kjevene tygger eller ikke; om det er skiva eller meg sjøl jeg biter i. Det prikker i leppene etterhvert som blodet strømmer tilbake.

Det første jeg tenker på er far, som døde rett før jul i fjor vinter; i den mørkeste tiden, og hvordan begravelsen tilfeldigvis hadde vært på vintersolverv. På hvordan jeg savner ham, enda jeg ikke hadde mye kontakt med ham den siste tiden.

Jeg kommer ikke til å angre på det, hadde jeg sagt. De andre var der oppe, på sykehuset. Mor og de andre søsknene. Brodern ringte og sa at dette nok var de siste dagene. Far var bare delvis bevisst, og kunne ikke snakke. Jeg var den som bodde lengst unna, måtte kjøre fire timer for å komme meg til flyplassen, og så var det jo dyrt, og upraktisk i forhold til jobb. Selvsagt angra jeg nå. Huska stua, sofaen, godstolen til far, og hva han fortalte om sin far. Eller rettere sagt hva hans mor hadde fortalt ham om faren hans på dødsleiet. Hvordan hans fars slagramma ansikt, som hadde sett nokså dratt ut, liksom hadde sprukket opp og glattet seg ut, som om sykdommen og alderen ga slipp. Hvordan ansiktet så ut til å bli lyst opp av et underlig lys og hvordan de ellers så matte øynene liksom glødet av kraft, og hvordan han hadde ropt ut: - Ja, nå kommer jeg! Mens han hadde klemt farmors hånd hardt i sekundene før han sank sammen. Far hadde også klemt min mors hånd hardt i det han utåndet, men broderen fortalte at han bare så trist ut. At hans siste blikk på verden: på mor og min bror og søster, var fylt av tristhet ...

Min sønn

Så tenker jeg på sønnen min, treåringen som jeg tok med på sin første fisketur i vår. Og han fikk fisk. Med store - lett forskrekkede - øyne dro han, sammen med meg, ørreten på land. Jeg tenker på turene jeg har gått her oppe, i fjellets flotte farger, og den bekransa fjellfloraen bada i varmt flomlys fra høstsolas siste gjenværende stråler av sommer. Hvordan jeg kunne ligge i den knusktørre lyngen, med ei rype eller to liggende ved siden av sekken min. Og hvordan kaffen og kjøttpålegget fylte meg med smak og lukt. Hvordan utsikten ingen ende ville ta, uendelige fjellsletter som rundes opp i fjellsider og snøkledte fjelltopper. Av og til tente jeg et bål.

Jeg tenker på at kona mi og sønnen min venter på meg, med middagen klar. Lyset fra kjøkkenvinduet ser så varmt ut i det blågrå lyset. Tenker at de tenker på meg. Kommer han ikke hjem snart? Tenker at livet hadde vært trist uten meg. Uten at jeg hadde kommet hjem, slengt sekken i gangen, og holdt rundt kona mi, løfta sønnen min; tulla med ham, forstyrra roen og balansen der inne i det varme lyset, vært den som skaper liv, den som setter i gang, spiren inne i frøet.

Jeg henter de siste kreftene og går nedover igjen, mens jeg prøver å riste av meg - det av en eller annen grunn skremmende - inntrykket av at rypeflokken var en stor flokk med engler, engler i flokk, som jeg hadde overrasket og som fløy fra meg på stive hvite vinger innover i de drivende skyene og snøen. Innover i fjellet.

Rypeskratt

Tilbake på Gråhø er tåkeskyene blåst bort, men dagen skumrer og det blåser mye hardere. Akkurat når jeg skal gå ned, hører jeg rypeskratt. Et stykke over meg, i snøfylte steinurer, flyr en rypestegg med stive vinger og et ertende blikk vendt mot meg. Dæven, som jeg skvetter! Plutselig tilbake i rolla. Nå går jeg med raske skritt mot ura. Klar med geværet, og alle sansene i spenn. Jeg får tårer i øynene av den sterke vinden. Å vær så snill, å vær så snill, tenker jeg. Ofte er det flere ryper i området som steggen sitter i. Ganske riktig, flapflapflap, tre vinterkvite ryper rett ovenfor meg, og jeg svinger med hagla allerede klistra til skuldra. Jeg trekker av nesten før jeg er klar over det, og kjenner rekylen mens jeg ser at den ene rypa ruller i lufta. Rypa går i bakken, mens de to andre flyr videre oppover og rundt Gråhø. Jeg holder blikket fokusert på den falne rypa, mens jeg registrerer at steggen flyr skrattende i øyekroken min. Så springer jeg bort til fjærbylten, og kneler ned, med andakt, og plukker opp rypa. Mens jeg står der, midt på Gråhø, kan jeg se bilen min langt der nede, på parkeringsplassen. Og opp i Haustgravhø hvor tåkeskyene fremdeles dekker det meste. Og her står jeg. Jeg ler for meg sjøl, nesten som den skrattende steggen som forsvinner ut av syne, mens jeg står med en varm og mjuk rypekropp i hendene. Blodet fra vingene renner rolig over rue og kalde fingre. Og den altfor harde vinden sørger for at tårekanalene holder seg åpne.

Her står jeg liksom og griner ei stund, før jeg pakker rypa i sekken og rusler nedover, med vinden i ryggen.

E fell på kne her

ved villfjellet kvitt

og takka de’ kjærest,

for alt det som æ ditt -

din skafna og eld.

På de’ sole fyst renn

og sjå de’ alterljos

kyrkjestilt brenn.

(Ragnar Solberg, fra Fjellstort og fjellsmått)

Torolf E. Kroglund

Var redaktør i Vigga fra 2001 til 2004. Bor i dag i Lillesand på Sørlandet. Har jobbet som både redaktør, journalist og kommunikasjonsrådgiver.

Har skrevet bøkene 50 anbefalte turer på Sørlandet og Sjøfiskehåndboka. Er festivalsjef for litteraturfestivalen Ibsen- og Hamsun- dagene i Grimstad. Sier selv om jaktnovella han deler med sine gamle lesere:

- Jeg falt fort for Dovrefjell. Utallige turer både alene og med kjentfolk gjorde landskapet til mitt. Med Hans Olav og Bjørn på jakt, og med Laurits i Ragnar Solbergs fotspor.

Jeg husker veldig godt hvordan det var å skyte min første reinsbukk inne i Vasskillet, og hvordan litt av meg selv liksom ble liggende igjen der inne i fjellriket. Jeg har hatt mange turer tilbake. Det ble ikke i år, men jeg håper å komme tilbake neste år.