Fredag 22. november 1957 var en helt vanlig dag på Lesjaskog. Lik som alle andre dager i november. Verden var opptatt av at Sovjetunionen nylig hadde skutt opp romraketten Sputnik 2 med hunden Laika ombord. Bare et par måneder tidligere hadde Kong Haakon dødd, og Olav hadde overtatt som konge i Norge. Einar Gerhardsen hadde blitt gjenvalgt som statsminister, og på hitlistene herjet Elvis Presley. Denne dagen var det svak vind, og noen minusgrader. Vinteren hadde ikke gjort sitt inntog for fullt, snøen hadde ikke kommet enda. Det var bare et rimlag på bakken. På ettermiddagen kom snøbygene.
Slik var det sikkert også hos familien Mølmshaug. Far Syver hadde denne dagen vært på kurs i kapping og kvisting gjennom skogforvaltningen. Etter å ha vært hjemom en tur, gikk han tilbake til skogsarbeidet sammen med Hans Slettum. Mor Sigrun var hjemme med barna. En liten gutt som var tre måneder gammel, Hans Petter, som ville fylle tre år i januar, og storesøster Berit som akkurat hadde blitt fem år. Berit og Hans Petter ville gå for å møte faren på hogstplassen, det var avtalt tidligere på dagen. Det var ikke snakk om noen lang tur. Fra huset på garden var det bare rundt fire hundre meter. Bare såvidt over Haugabrue, og så skulle de finne far. De hadde vært der før, og stien var merket med sagflis. Bestemoren var den siste som så dem, der de gikk hånd i hånd over jordet mot brua.
Hans Petter har blå skilue med ørelapper med grått skinn. Han har en brun jakke utenpå, og en rød jakke inni. Berit har på seg blå lue og rød jakke. De er begge godt kledd for den korte turen, Berit har gått hit før. Klokka er rundt 14.30 da skogskarene mener de hører barna, men de ser dem ikke. Det kunne høres ut som den yngste hadde falt og slått seg, og den største trøstet. Syver roper etter barna. Han og Hans leter, men finner dem ikke. Syver går så hjem for å høre om barna er der. Da de ikke er der begynner de straks å lete. Det er mange stier som går ut fra Haugabrue, de lette både mot Tiurhaugen og stien opp mot setra på Grønve.
Lensmannen varsles
Da de ikke fant dem på den første turen, gikk Sigrun tilbake for å varsle naboene og ringe lensmannen. Allerede samme kveld var en manngard på over 100 mann ute for å lete. Det var naboer, hjelpekorpsmedlemmer og andre. De gikk med fem meters luker mellom seg. Alle spor de fant var fra større mennesker, ingen fra så små som Berit og Hans Petter. Samme natt ble militæret kontaktet, de skulle stille med 50 mann. Da det lyste av dag 23. november var de to fortsatt ikke funnet.
Heimevernet ble varslet, lokalkjente ble sendt ut for å sjekke ”feller” i terrenget. Det ble lett blant annet bort til Svartberget og under Raudbergan. Hus, låver og stikkrenner ble sjekket. Det var ingen spor etter de to, ingen visste hvilken retning de hadde tatt. En snøbyge rett etter de gikk fra hjemme kunne har dekket over spor.
- Da jeg mottok meldingen 22.11.57 ca. kl. 17.35 regnet jeg med, etter de opplysninger jeg fikk, at det ikke vilde støte på noen særlige vanskeligheter med å finne de savnede barna. Jeg regnet nesten med at de vilde være funnet når de folk jeg samlet kom frem, skriver Ole Fagersand, som da var lensmann i Lesja og Dovre, i sin rapport.
24. november går de i gang med å sprenge isen i elva Rauma. Frykten for at de har gått seg ut i elva er stor. Mange menn er med for å lete langs råket, og hakke opp isen. Froskemann Per Bjørge fra Trondheim kom til stedet, men det var ikke spor etter de to der heller.
Ingen gir opp
Selv om håpet om å finne barna i live er borte, fortsetter letingen dag etter dag. Det er ingen som vil gi seg. Politiet avsluttet sin ledelse den 29. november, frivillige overtok. Stasjonsmester Syversen overlot kontoret sitt til aksjonsledelsen. Den nærmeste familie var aktivt med hver eneste dag. Ellers fant man blant andre Olaf Heitkøtter, Olav Krokrud og Ola O. Mølmen i spissen for den frivillige letingen.
Synske personer meldte det seg mange av. Ingen av dem kom med spor som var til nytte. Den kjente Marcello Haugen mente barna var å finne til venstre for gangdøra på garden. Det var noen som mente at de hadde sett en grønn varebil på Lesjaskog denne dagen, og at denne bilen hadde stoppet i Trondheim samme kveld med to barn som passet beskrivelsen. Heller ikke dette førte fram. En lastebilsjåfør mente han hadde sett to barn langs vegen ved Bjorli, men dette sporet førte heller ikke fram til noe.
Allerede dagen etter sto det en notis på framsida av Gudbrandsdølen om de to barna som var borte. Nasjonale medier var opptatt av saken, det ble sak på Filmavisen. Hvor var de to barna? Mange kjente på fortvilelsen til dem som ikke hadde svar, og ville gjerne hjelpe. Alle som kunne være med, var med. Det var folk fra konfirmasjonsalder til over 80 år med på letingen. Da barna hadde vært borte en uke møtte så mange som 1500 personer opp om morgenen, 1. desember. Det kom fulle busslaster fra alle kanter. Folk kom fra hele Gudbrandsdalen og Romsdalen. Fra Trøndelag og fra Kvikne i Hedmark.
- Det ble etterhvert så mange folk på Lesjaskog stasjon at vi hadde problem med å sette alle i arbeid, fortalte Ola O. Mølmen.
11-1200 mennesker var med i samme manngard helt til oppunder skoggrensa og ned igjen. Her blir terrenget bratt og vanskelig. Det var få som trodde at de små barna hadde gått så langt som til snaufjellet, i så vanskelig terreng. Letingen ble konsentrert til skogsområdene.
La ned undervisningen
11 dager etter at de to ble borte skriver avisa VG at letingen etter Berit og Hans Petter pågår for fullt. Denne dagen kom det en tropp fra Jørstadmoen militærleir for å være med, sammen med mange HV-folk fra Otta. De gikk i gang med å lete både i og langs Rauma, Mølmsåe og Grøna. Over 1200 meter med is ble brutt opp i løpet av leteaksjonen, det ble også satt opp sperringer ved Håmårfossen. Været ble mildere etterhvert, og det ble lettere å lete i elva.
- Tragedien på Lesjaskog har skaket opp menneskesinn over hele landet, skrev VG.
Dagen etter, på den tolvte dagen med manngard, kom det 300 nye mennesker fram til Lesjaskog for å bidra. Ingen hadde hjerte til å stanse letingen.
Framhaldskolen i Lesja la ned undervisningen for å frigjøre folk og busser. Folkehøgskolen i Ringebu ga elevene fri for å være med. Hele bedrifter kom for å hjelpe til, mange betalte turen sin selv. I Heidal fikk skolene fridag slik at bussene kunne frakte mannskaper til Lesjaskog. NSB satte opp ekstratog fra Otta for folk som ville være med i letingen og Ottadalen billag satte opp gratisbusser. “Mannskapene blir befordret gratis. Ta med øks eller hakker. Mat for dagen og klesbytte” sto det i annonser i lokalavisene.
Hver kveld var det møte på Lesjaskog stasjon. Om kvelden den femtende dagen ble det bestemt at det ikke skulle være organisert leting dagen etter. Det var ikke tenkelig terreng som ikke var finkjemmet. De som ville kunne gå på egenhånd, og lete der de fant det for godt. Dagen etter begynte det å snø. Letemannskapene visste at dette ville gjøre det vanskelig, om ikke umulig. Men denne sekstende dagen skulle leteaksjonen gi resultater.
Endelig resultater
Klokka var litt over tolv, fredag 6. desember, da Olav Rundtom og Olaf Øverli fikk øye på Hans Petter. Han lå på en rande, der snøen var blåst bort, 200 meter over tregrensa. Dette var i omtrent 1100 meters høyde over havet ved Raudbergan, nedenfor Nørdre Høe. Letemannskapene hadde ikke vært så høyt opp tidligere. Barna startet turen 620 meter over havet, strekningen opp dit gutten ble funnet er på rundt tre kilometer. En voksen mann bruker rundt en og en halv time på denne turen.
- Det så ut som den vesle pjokken hadde gått og gått inntil han ikke orket mer. Så er han falt rett forover og har sovnet inn. Han lå med ansiktet i snøen. Vottene hadde han mistet, men luen var trukket langt nedover ørene hans, sa en av mennene som hadde gått manngard til VG etter at Hans Petter var funnet.
De bar Hans Petter inn i en hytte i nærheten. En kar gikk ned til bygda for å varsle foreldrene om funnet, og for å få tak i flere mennesker for å lete etter Berit som de regnet med var i nærheten. De lette med full styrke til langt på kveld. Først ved ni-tiden ble letingen innstilt. Da var det omtrent storm i fjellet.
- I stum fortvilelse så i går ettermiddag slitne ettersøkningsmannskaper en liten båre bli båret fram til den lille husklyngen som markerer Lesjaskog. På båren lå den ene av de to hvis skjebne de siste 14 dagene har opptatt hver eneste en av oss, skrev VG dagen etter.
Lørdag morgen , 7. desember, sto fire hundre nye mann klare til å lete i området ved Raudbergan, de var sikre på at søsknene ikke hadde gått langt fra hverandre. En radiostasjon ble opprettet ved tregrensa. Området de søkte i var vanskelig, snøen var dyp. Etter halvannen times leting ser Peder Øverli noe som stikker opp av snøen. Det er Berit, bare rundt tjue meter fra der broren ble funnet. Hun er helt dekket av snø. Bare litt av håret var synlig. Det var tydelig at hun hadde falt overende av utmattelse. I motsetning til broren hadde Berit stupt i unnabakke. Bygdefolket hadde klart det. De hadde funnet barna. Flaggene kom opp på halv stang i store deler av Gudbrandsdalen. Det ble pyntet med frisk granbar ved dørene som en siste hilsen. Lettelsen var stor over at barna var funnet, sorgen var større for at det gikk som det gikk. Bårene med de to små barna ble båret over Haugabrue på turen hjem, samme vegen som de to gikk sammen to uker tidligere.
Stor innsats
Over 6500 dagsverk ble lagt ned i letingen etter barna. Flere av bygdas folk lette hver eneste dag. De som ikke var med på selve letingen bidro på andre måter. Bestyrer på Lesjaskog handelsforening, Gustav Nygård, stilte sine lagre til disposisjon og sørget for forsyninger. På en kveld gikk det blant annet med 400 lommelyktbatterier. Politiet har oppgitt av de kjøpte lommelyktbatterier og pærer for 583 kroner og fem øre, en stor sum i 1957. I tillegg kom det alle andre kjøpte. Fra hoteller, kafeer, garder og foreninger kom det mat til mannskapene.
- Det løp en varme gjennom meg da jeg så de slite karene, ledelsen, patruljeførerne og de mange andre som hadde holdt det gående hele tiden, dag ut og dag inn, ta hverandre i hånde og takke for samarbeidet. Midt i en av de største tragediene hadde Lesjaskog vist oss alle sammen at det gode granneskap ennå lever, skrev Gunne Hammarstrøm, journalist i NÅ, i etterkant av letingen.
- Den som ikke disse dagene har vært på Lesjaskog kan ikke forestille seg hvilken fortvilelse, hvilken nagene uvisshet og tyngende sorg som er slått ned i alles sinn. Hver eneste en i hele bygda har følt med de unge foreldrene til Berit og Hans Petter Mølmshaug. De første dagene blaffet ennå håpet, men snart var det ikke lenger mulig å håpe at de to ville bli funnet i live, skrev VG.
En stille dag
Rimfrost og blek vintersol. En kirkegård fylt av en stille, sortkledd folkemengde, lørdag 14.desember 1957. Mange ville være tilstede for å vise støtte til dem som var igjen, og for å følge Berit og Hans Petter på den siste reisen. Over 300 mennesker møtte opp.
- Landet rundt har folk levet i bønn om trøst og hjelp for dere. Hvis deltagelse kan være trøst, så har denne trøst vært tilstede i enestående grad, sa sogneprest Aksel Almlie da de to små ble fulgt til graven.
Lensmann Fagersand takket i etterkant de frivillige som var med på både å lete og lede aksjonen gjennom media.
- Hver eneste av dere som på en eller annen måte har hjulpet til fortjener takk og anerkjennelse. At det ikke lyktes å redde barna eller å finne dem før må dypt beklages. En ting er sikkert, alle gjorde alt hva de kunne og mente var rett. Dermed er en ettersøkning av slike dimensjoner at den kanskje er den største her i landet, gått over i historien. Den vil alltid stå som et lysende eksempel på folks vilje til å hjelpe når det trengs, skriver Fagersand.
