De to nye kirketekstilene har akkurat ankommet fra Kirkelig kulturverksted. De er vendbare slik at de kan brukes til de forskjellige liturgiene. Den røde siden skal brukes i pinsen, og den hvite til fest. Den andre stolaen er lilla og grønn, der den lilla siden symboliserer fasten, og den grønne vekst og modning. Det er den grønne som brukes oftest i kirkeåret. Stolane er enkle og rene, og er perfekt tilpasset rommet de skal brukes i.

– Se så vakre de er, et nydelig håndverk. Vi er nesten barnslig glade for dem, sier Christiane rørt.

Fjellstueprester

Fjellstueprest er den særegne betegnelsen de geistlige som kommer til Fokstugu får når de skal holde andakt i Guds Huset.

– Vi vil at alle som kommer til oss skal føle seg inkludert i fellesskapet på fjellstuen, sier Christiane.

I fjor sommer hadde Guds Huset åtte uker med andakter, som ble avsluttet i midten av august.

– Vi fikk tilbakemeldinger om at de som vandret i juni og i siste del av august også ville delta i Guds Huset, og det gjorde sitt til at fire nye uker ble lagt til, sier Christiane.

Andakter holdes både morgen og kveld, og det blir nattverd hver søndag i tilknytning til morgenandakten. Mange kjente geistlige skal forrette, Solveig Fiske, Finn Wagle og Ole D. Hagesæther er de tre biskopene, og blant de ni prestene, skal sogneprest i Dovre, Bjarte Leer-Salvesen, holde gudstjeneste.

– Guds Huset er et veldig vakkert rom, og har en nærhet på en helt annen måte enn en vanlig kirke. Kapellet er et rom for ettertanke og meditasjon. Jeg gleder meg veldig til å holde gudstjeneste der i sommer, sier han.

Hymne til Fokstugu

En musiker som var gjest her for to år siden, Rolf Røsok, ble så inspirert etter at han hadde sittet i kapellet, at han gikk rett opp til oldemors gamle piano og komponerte en hymne, Fokstugu hymn. Han satte seg ned ved pianoet, som både er ustemt og mangler flere toner, og komponerte akkurat hva han så og følte der og da.

– Jeg drev og vasket og hørte musikken, døren stod oppe mot tunet. Og jeg hørte akkurat hva jeg så der ute, sier Christiane.

– Dette er Fokstugu i musikk, sa Røsok. Og musikken har vi fått bruke på hjemmesidene våre, forteller Christiane, og sier at hymnen gjenspeiler det Guds Huset står for; stillhet og uendelighet i skaperverket.

Fjellet visker ut

– Guds Huset er bare et enkelt tømmerhus, men mange synes det har en egen verdighet. Her dyrker man skaperverket som blir den naturlige lenken mellom de mange som kommer. Man trenger ikke være kristen, alle skal føle at de kan komme hit. Det er som om fjellet visker ut ulikhetene mellom menneskene og religionene, sier Christiane.

Hun forteller at det har vært mange tårer i Guds Huset. Folk blir berørte av det enkle kapellet, og den mektige naturen rundt, og kommer nærmere seg selv og Gud.

Journalist i Paris

Christiane er svenskfødt og har bodd på Fokstugu i fem år. Før det arbeidet hun som gravende journalist i Paris. Nå har hun heltidsjobb, og mer til, med å planlegge og legge til rette for alt som skjer på Fokstugu med Guds Huset og overnattingsdelen. I tillegg restaurerer ekteparet husene på fjellstua.

– Det nyeste rommet vi har restaurert, heter Hardbakken. Vi har navn på alle rommene etter hvilken utsikt de har, smiler hun, og nevner både Fokstuguhø og Blåhø.

Christiane og Laurits er opptatt av å gjenskape verdigheten på fjellstua. De har ryddet det gamle hotellet, og har en samlingssal der blant annet Biskop Fiske skal holde foredrag i sommer.

– Det var sterkt ved åpningen i fjor. Det var som om hotellet ble levende igjen. Huub Huijs fra Lesja spilte saksofon, og det var som om noe begynte å leve her igjen etter mange år med taushet, sier hun.

Mors Hus

Den andre halvdelen av bolighuset, der Laurits foreldre bodde, er også i bruk. Solveig Fiske skal under sitt ukeslange besøk få bo i Mors Hus, som delen nå kalles. Christiane har gitt boligen nytt liv ved å bygge interiøret rundt Marit Sønstebøs flotte filleryer som nå kommer til heder og verdighet igjen. Over alt henger de vakre teppene og bader rommene i mektige farger.

– Jeg ville ære hennes kunstneriske uttrykksmåte og det hun var pasjonert av, sier svigerdatteren, som selv aldri fikk møte Marit mens hun levde.

Christiane forteller at de har hatt besøk i disse rommene av unge gutter som soner. Og at det er helt påfallende hvordan de blir berørt av rommene og naturen. Også betjentene merket seg reaksjonen til guttene. Å ta imot gutter  fra fengsler er en hjertesak for Christiane og Laurits, og er noe de gjerne vil videreutvikle.

– Det å få være til hjelp for de som har tråkket feil på livsveien er viktig for oss, sier det rause ekteparet på Dovrefjell.

Foto: Lokalavisa Vigga