Sju år gammel flyttet Morten Gudbrandsen til Sel, og foreldrene tok ham for første gang med på bygdekino. Det skulle vise seg å bli en svært viktig dag for den lille gutten, som fattet mer interesse for kinomaskinisten og hans tekniske utstyr, enn for selve filmen. - Den dagen bestemte jeg meg for å bli kinomaskinist, og ulikt andre barn ombestemte jeg meg aldri, smiler Morten, som nå så smått har begynt å se frem til pensjonisttilværelsen, selv om det er ni år igjen.
Gode besøkstall i Lom
Den store kinodagen 2015 markerer Morten i Lom. - Det er vanskelig å finne en forklaring på hvorfor, men det er til dels stor forskjell på oppslutningen om bygdekinoen i ulike bygder. I Lom har det i det siste vært så bra, at de har bedt om få forestillinger oftere enn den vanlige treukersintervallen, forteller Morten. I Lom vil det bli fire forestillinger i stedet for to på lørdag, og selvsagt halv pris på billettene, som det er i resten av landet på Den store kinodagen.
Godt samhold
Morten Gudbrandsen er nå en av sytten bygdekinomaskinister i Norge, og han har hele Oppland fylke som arbeidssted. Som regel viser han to filmer, en barnefilm og en voksenfilm, femten kvelder etter hverandre, på femten ulike spillesteder. Så er det noen dager fri, før det er på an igjen med to nye filmer. På landsbasis finnes det to vikarer, så her er det bare å holde seg på beina. - Det er klart det er en sårbar jobb slik sett, så jeg har nok vist filmer på kvelder der jeg helst burde holdt senga, men jeg vil ikke si det har vært noe stort problem de tredve årene jeg har holdt på, sier Morten. Imidlertid innrømmer han at han av og til savner kollegaer. Det blir mange timer alene, i bilen, og under forestilling. Men på hvert spillested har han en fast medhjelper, som blant annet hjelper til med å bære utstyr. Det er 200 kilo som skal inn og ut. - Men selv om det er geografiske avstander, opplever jeg at det er et godt fellesskap oss maskinister mellom. Vi har jevnlige treff, og holder ellers kontakten via telefon og internett. Det er et yrke du blir i dette, det blir en livsstil, så de fleste har vært med i mange, mange år.
Tok valget tidlig
Selv ble han, som sagt, bitt av basillen da han var sju år, og første gang besøkte bygdekinoen på Sel. Han ble venner med den daværende maskinisten der, og var med som hjelpegutt. Da han fylte atten og fikk førerkort for bil, tok han også sertifikat for kinomaskinister. Et relativt enkelt kurs, som den gang var organisert som brevkurs og to dager på skole. Ikke ukentlig, men totalt. - Jeg vet ikke helt hvordan det er i dag, men du trenger ingen formell utdanning for å drive med dette. Det er et kurs og sertifikasjon. Du lærer etterhvert, sier Morten,som i løpet av sine trettien år i bransjen har vært med på en rivende utvikling.
Stor bedring i kvalitet
- Det har skjedd mye, både med filmene, teknikken og kinokulturen. Den virkelige storhetstiden var på sekstitallet, forteller Morten. Da var det førti bygdekinomaskinister i landet, over dobbelt så mange som nå, og det var ofte helt fulle hus. Men også siden han begynte på 1980-tallet har det skjedd mye. De siste årene har publikumstallene tatt seg kraftig opp igjen, etter en laber periode der en kunne risikere å kjøre forestillinger for kun fire, fem personer. - En av grunnene til det er nok at bygdekinoen har kommet etter private anlegg kvalitetsmessig, mener Morten. - Mange bygder har dessuten fått fine kulturhus, eller auditorier der vi viser film. Fasilitetene har veldig mye å si, hvert fall på voksenfilmene.
I Lom var det 554 som så Bølgen nylig. Slike besøkstall har ikke våre kommuner, men Morten forteller at det ofte er bedre besøkt på Lesja og Lesjaskog, der de har saler, enn på Dovre der Vigga møter ham. - Her på Dovre var det 67 som så Innsiden ut nylig, og det er veldig bra til å være her, forteller Morten, som har en imponerende oversikt over statistikker og tall i hodet.
Premierer rett som det er
Kinomaskinistene kan selv komme med ønsker om filmer, men vanligvis blir det sendt ut en liste fra Bygdekinoen sentralt. - Noen ganger bommer de litt, selvsagt, men stort sett er det veldig gode filmer vi viser nå. Frem mot jul kan Gudbrandsen melde om nye filmer i flere veletablerte serier, som Doktor Proktor, James Bond, Hunger Games, Star Wars og Julekongen. - Det er en helt annen verden etter at alt ble digitalisert. Nå har vi Norgespremierer rett som det er, og det er kjempemoro. Da jeg begynte i denne jobben var det ikke akkurat ferskvare jeg kjørte rundt med, humrer han. Digitaliseringen var spennende synes han. Et helt klart fremskritt, men også mer sårbart. - Det er ikke så lett å jukse det til lenger. Skjærer det seg, skjærer det seg mer grundig. Men heldigvis skjer det ikke ofte. Min første digitale forestilling var Harry Potter på Lesja. Da kom jeg direkte fra et tredagers kurs i Drammen og var rimelig spent, men det gikk knirkefritt, minnes Morten.
Ikke særlig filminteressert, egentlig
Men til tross for at filmene blir bedre og bedre, er det fortsatt teknologien som fascinerer Morten mest. - Jeg kan nok ikke sies å være spesielt filminteressert, nei. Noen filmer bestemmer jeg meg på forhånd for at jeg ikke orker å se, og uansett hvor godt jeg liker en film er det sjelden jeg ser den mer enn to ganger. Så da blir det noen timer i fred og ro på bakrommet. Som sagt, en livsstil. Hvor lange arbeidsdagene blir, varierer mye. Det er litt forskjell på Dovre og Espa, når en bor på Sel. Men arbeidstida er nokså ukurant. - Det blir mye kvelds- og nattekjøring ja, bekrefter Morten.
Men han har aldri angret på sin dømmekraft som sjuåring. Kino er livet.
